Pulp Dogs in concert! :-)

Paa Il Cortile Cafè
Pulp dogs hadde konsert, og Titti; eieren, hadde bursdag. Vi var der! :-)

Juni!

Ja, da var vi plutselig i midten av juni! Hvordan kom vi hit så fort?! Og hvor i all verden blir det av all tida??
Her i Bologna, og Italia som sådan, er det virkelig sommer, men jeg hører rykter om 8 grader og regn hjemme... Akkurat dèt frister ikke så veldig med tanke på hjemreisen som nærmer seg, men jeg kjenner at det også skal bli godt å komme hjem.
I løpet av de siste ukene har vi svettet oss gjennom 32 grader og vindstille by, regn og torden, besøk, strandferie, eksamener på alle kanter, hverdager, turer...
Nå står snart Roma for tur, og sannsynligvis en tur til Fermo; en liten by i regionen som heter Marchè. Vi er invitert dit av foreldrene til vår italienske samboer, og tror vi kommer til å benytte oss av sjansen til å smake på ekte, hjemmelaget italiensk familie-og bestemor-mat... :-)

Vi fikk celebert besøk av Linda fra Tromsø 31.mai, og etter en dusj og den obligatoriske hilserunden i huset, bar det rett ut på aperitivo på Cicileo.
Det er en bitteliten plass som drives av et italiensk par. Den er kult innredet, med tre-fire bord inne og en ståbenk ute. Det er som regel masse folk der hele kvelden, men vi har alltid; på mystisk vis, klart å ordne oss bord. Mannen bak disken står hele kvelden og lager nydelige små smørbrød og annet snadder, mens damen serverer og tar betaling. Musikken er riktig, stemningen avslappet og hyggelig, og maten er helt perfekt. Det sies at han lager alle smørbrødene i 7 trinn. Det er loff og krydder og fisk og nøtter og nutella og ost og bær og pølse og guacamole og urter og.... (oj, der ble jeg sulten, gitt!) De ser delikate ut, og smaker himmelsk. Og det tror jeg folk som går dit vet, og det er også blant annet derfor vi går dit.
Det er et syn når han setter ut fatene på disken. Da kommer folkene stormende til og fyller tallerkenene sine opp med kunstverkene hans, og de slukes på en tiendedel av den tiden han har brukt på å lage dem... Men det ser ut til at han liker jobben sin. Dypt konsentrert, men med et bredt smil når vi roper ut "Buonissimo!!!"
Ettersom gjesten likte plassen så godt, kom vi tilbake også kvelden etter. Vi ble ikke skuffet, for å si det mildt.

Fredagen var noe skyet med lett duskregn i luften, men vi brukte dagen på å klatre tårnet Asinelli, 97 meter rett opp i været. Der er utsikten formidabel, og heldigvis var det ikke altfor mange turister denne dagen. Etter obligatorisk fotografering, og litt klatring for Linda, bar det rett ut på Bologna-shopping! Og det tar timer hvis man skal gjøre det skikkelig... Vi trålte butikker, og var svært fornøyd med resultatet til slutt! Selv jeg måtte bøye meg for den store shopping-guden, men jeg klarte å holde hardt i tøylene...

Lørdag bar det ut mot kysten, til en liten plass som heter Porto Garibaldi. Den ligger ca 5 mil fra Ferrara. (Hvor vi gikk glipp av et historisk hesteløp uka før på grunn av litt usselt Italia-regn.... Hrmf! Men det er en annen historie...) I Porto Garibaldi hadde vi leid ei leilighet for en uke, 50 meter fra stranda. Hva er det mer å si om den uka enn at den besto av soving, lesing, soling, bading, mat, mat og moilling?! :-)
Ettersom det er en fiskeby, ble vi bortskjemt med mye god fiskemat på restaurantene. Pizza med curry-reker og potet, risotto med reker... Vi var svært fornøyde! Været var litt skiftende de første dagene, men vi var beinharde, og holdt ut på stranda i både regn og sandstorm og vind... Vi skulle på badeferie!!
Det ble ei deilig ferieuke der, og ettersom vi fikk ei natt ekstra uten at det kostet oss noe, var vi enda mer fornøyde da vi returnerte til Bologna søndag kveld.

Mandag hadde Therese, min norske venninne som er Erasmus-student her, bursdag. Den skulle feires med piknik i parken Giardini Margherita. Det har vært vanlig prosedyre med utefeiring for henne i Norge og Danmark (hvor hun studerer), og derfor også i Italia. Vi tok med strandmatter, kake og vin. Hun hadde ordnet kaker, ris, smørbrød, poteter, tzatziki, salat, brød, skinke, melon, jordbær.... Namm!

Vi var en god gjeng som kom for å feire bursdag, med folk fra Australia, Eritrea, Italia, Hellas, Tyskland, Polen, Holland, England. Til og med to italienere som snakket norsk! Manuel, fra Bolzano i nord og Fabrizio fra Palermo på Sicilia hadde begge vært Erasmus-studenter i Danmark. Fabrizio har også jobbet et års tid i Malmø, og snakket derfor en slags svensk. Manuel har til og med både vært i Tromsø, og tatt Hurtigruta opp forbi Vesterålen og Lofoten. Det var sært å snakke norsk med italienere, men veldig hyggelig!
Fabrizio er bassist i et band (med kvinnelig trommis!), så han hadde med gitaren som han klimpret litt Oasis på. Da det begynte å tordne i det fjerne, begynte vi å ane uråd. Vi samlet sammen maten, og lynet og tordenen kom med kortere og kortere intervaller, og nærmere og nærmere. Plutselig så vi resten av park-gjestene komme springende fra alle kanter. Og førti meter bak; en vegg av regn som nærmet seg! De aller fleste i selskapet grabbet tak i tingene og styrtet mot baren, der det er tak. Vi; en hard kjerne på 4 (vi ble 5), ble stående under et teppe under det nærmeste treet. Der hadde vi det riktig så koselig, men vi ble litt våt på skjørtekanten...
Da regnet ga seg litt, tok også vi turen til baren for å søke ly. Der fortsatte vi feiringa med kaker og melon og vin. Etterhvert skrudde barverten av både musikken og lyset, stengte toalettet og baren og dro hjem. Vi ble sittende i mørket til det var fritt for all vin, inkludert papp-vinen fra COOP... Med gitarspill og sang, og en språkblanding av italiensk, engelsk, fransk, norsk og tysk var bursdagen over. Det var også regnet, og vi ruslet oss hjem i nattemørket.
Såh!

...hva vil juli bringe...?

Tors dag

Det skraller og romler

hva er det som skjer?

Er det vaskemaskinen som tromler

eller naboen som ber?

Jeg ser opp på skyen

den store og grå

den dekker hele byen

hva finner den på?

Plutselig det lyser

som flammende ild,

dette er ikke for pyser

se de som vil!

Himmelen revnes

i to eller tre

ingenting levnes

til tvilende

Et lynslag med watt i

og lammende liv

umulig å få fatt i

den elektriske kniv

Vi teller sekunder

hvor nært er det nå?

da høres et dunder

oppe i det grå

De som tar over

er hammer`n og Tor

Masters of Gråvær,

det rister i jord

Vinduer klirrer

det knuses i glass

på bakken det dirrer

av hammer så hvass

Og så kommer vannet

i rasende fart

utover landet

fra himmel så svart

Suges til bakken

og drukner alt tørt

renner i nakken

gjør landskapet mørkt

Og før vi får sukket

er det over igjen

slusene er lukket

Tor må visst hjem

Mai-dager

Ja, hva har vi gjort i det siste da...?
17.mai kom plutselig til Bologna også, men ikke med 8 grader og stiv kuling, som visse andre plasser...
Vi var i seiersrus etter at TIL slo Lillestrøm 16.mai, og startet dagen med å rope "Hurra!" til et stille hus.
Deretter satte vi oss ved skrivepulten vår på rommet og startet første time med å tegne norske flagg og andre patriotiske meldinger i rødt, hvitt og blått... Disse hengte vi opp rundt i huset, slik at vi fikk spredt det norske budskap. (Noe som hadde falt drastisk i respekt dagen før da italieneren i huset innså at vi ikke er en del av EU...)

Hurra for 17.mai!

Vi gikk en tur på Bar og bestilte cappuccino og søt kake, og inntok dette med stor glede.
På kvelden fikk vi celebert besøk av selveste huseieren med advokater, og vi hadde det riktig så trivelig der vi snakket om løst og fast, låser og pakkesker, gale italienere og kontraktsbrudd... Litt kake fikk vi spist, og så bar det ut på bar. (!)

Il Cortile Cafè i Via Nazario Sauro er blitt en god, glad venn, og dit gikk vi med bestemte skritt. Og så glade vi ble da det viste seg at det var Tony Farina med band som spilte akkurat på nasjonaldagen!!! Han hadde vi hørt før på Cortile (som betyr `bakgård` på italiensk); en italiener som sang glade sanger på spansk. Med cowboyhatt og fancy dress, og noen halvdårlige dansetrinn og noen halvbra engelske strofer, men sjarm til tusen og en stemme som holdt i massevis. Han vinket til oss der vi entret lokalet, og tok oss i hånda og sa "Nice to see you again!". Vi var klare for spansk og italiensk amore og glade rytmer, og bestilte ei flaske rødvin. Og gjett om man blir tatt av de glade rytmene og Tonys sjarm!!
Jeg gikk inn i en spansk rytmekoma, og forlangte å få spille på maracasen til trommisen i ren glede og "Hurra for 17.mai" og "Oj, så godt det var med rødvin!"-rus!
Da vi vurderte om vi skulle bestille ei flaske rødvin til, spurte Mannen vår blide servitør; "When do you close?", ettersom han tenkte at vi kanskje ikke fikk drukket den opp før slåen gikk for. "It depends" svarer hun, like blid, "how much you drink". Vi tar ei flaske til! sa vi bestemt i kor til hverandre!
Og der ble vi sittende, med Tony og bandet som gjester. Vi ble servert norsk akevitt, gratis, av eieren selv; en stor mann som grabbet gitaren etter at bandet var ferdig, og dro den ene spanske låta etter den andre. Han ville ikke helt gi slipp på kvelden!
"Ciao, ragazzi! Grazie!" "Ciao, ciao!" ropte vi da vi forlot en gang utpå natta, fornøyde og glade, med rytmer i blodet og glade italienere på netthinna. AH, for en 17.mai!! :-)

Og så var det tid for ekte, italiensk fotballkamp i Bologna. Kanskje ikke den mest spennende kampen; Bologna mot Brescia; en by ikke så langt fra Milano. Men like fullt italiensk fotball. Bologna ligger i serie B, og lå godt an i vinter, men har tapt litt for mange poeng, og har ikke sjanse til å ta igjen Juventus, som nå er mestere. Bologna kunne hatt sjans til å spille om play-off, men det krever litt mer enn det vi så på lørdag.... For å si det med en gang; de imponerte ikke.
Vi var mer imponert over alt annet enn spillet.

For eksempel den hyggelige, eldre mannen vi traff på bussen. Han kom inn med en luftmadrass på størrelse med et lite sitteunderlag. Ut fra det dro jeg slutninga at han skulle på fotballkamp. Ettersom vi var litt usikre på hvor vi skulle gå av bussen, spurte jeg forsiktig; "Scusa, vai a partita di calcio?" (Unnskyld, skal du på fotballkamp?) "Sì" nikket han bekreftende, og dermed var vi reddet. Han geleidet oss fram til stadion, viste oss hvor vi kjøpte billetter til Bologna-svingen og vinket "Ciao" da vi skiltes ved inngangen.

Imponert var vi også av sikkerhetsopplegget rundt stadion. To ganger måtte vi vise legitimasjon; i luka der vi kjøpte billettene, (helst ville de ha passet mitt), og i køordningen før vi lirket oss gjennom portene og stemplet billettene.

Inn mot stadion. Politiet venter...

Da vi hadde passert portene møtte vi en vegg av bevæpnede politifolk, som vennlig sjekket veska mi og konfiskerte lighteren til Mannen.

Jess, jeg kom meg gjennom!

Og endelig kunne vi finne plassene på tribunen, som maksimalt tar 38.000 tilskuere. Den ligger flott til, litt i utkanten av sentrum av Bologna, omgitt av grønne åser, Basilica di San Luca; den oransje kirka som ligger på en topp, med Il Portico di San Luca som slynger seg oppover. Vakkert!

Stadion, med San Luca og Il Portico di San Luca i bakgrunnen. Nederst; Brescia's supportere...

Desverre var det nok ikke i nærheten av engang halvfullt på tribunen denne dagen. Italienerne har nok mistet litt trua på gutan sine, eller "Forza Ragazzi!" som de ropte underveis i kampen, noe jeg valgte å oversette til TIL-hengernes vakre rop; "Gutan våres!"

Brescia-tilhengerne var en høylydt gjeng på rundt hundre, som hadde fått den ene svingen helt for seg selv. Det så noe tomt ut der, ja... Men de kunne lage lyd, og det fikk de betalt for...
Kampen bølget litt fram og tilbake, med elendig utnyttelse av enhver dødball av Bologna. Planløst og lite giftig. Brescia virket noe roligere, og klarte å utnytte en sjanse og en glimrende reaksjonsredning av Bolognas keeper, og så sto det plutselig 0-1. Huff.
Og bedre ble det ikke. Først fikk Bologna ett rødt kort. Så var dommeren litt ute på isen og vaklet, og fikk hele Bolognasvingen mot seg. De var ikke spesielt fornøyde, og ropte "Fuori! Fuori!" (Ut! Ut!) Endelig begynte det å ligne på italiensk temperament! Bare synd det ikke var i positiv forstand nede på banen...

Engasjert Bologna-supporter

Plutselig ble det stopp i spillet, dresskledte menn stormet banen, diskuterte med dommeren, svingen ropte, spillerne kranglet og drakk vann, og to småforvirrede nordmenn øverst på tribunen skjønte ikke helt hva som foregikk...
Spillet fortsatte, og vips! så kom Bolognas andre røde kort... Den lille "rossoblu" fikk nok som fortjent; han hadde terget Brescia-spilleren gjennom hele kampen, og måtte til slutt forlate banen. Til vill jubel fra Bologna-svingen.

Kampen endte til slutt 0-1, og gjestene var nok godt fornøyde. Vi var fornøyde med opplevelsen, men skuffet over hva "Rossoblu" hadde prestert ute på banen. De hadde ikke hatt sjans mot Gutan våres! Ea Ty!!

Etter kampen dro vi til sentrum, og tok en aperitivo. Det er en av de mest geniale tingene som jeg vil huske Bologna for. Du går på en kafe/bar, og bestiller et glass vin eller øl eller spritz eller hva du helst drikker. Og så får du nafsemat på kjøpet!
Når det nærmer seg kvelden setter alle barer med respekt for seg selv fram fat med fingermat. Det kan være oliven, gulrot, smørbrød, peanøtter, potetgull, fisk, pølse, tomater, reker, kjeks...you name it. Kvaliteten varierer noe. Noen plasser legger de hele sjela si i aperitivoen, og du kan nafse til du blir mett. Andre plasser er det bare litt nøtter og potetgull. Det gjelder å finne den rette plassen! Og vi har funnet noen favoritter... Nam! Du betaler for det du har drukket, og kan nafse fritt. En genistrek!

Aperitivo 12 Gradi

Vi tok først for oss av aperitivoen på 12 Gradi; en Wine bar & store på Via Santo Stefano, ei koselig gate. Der satt vi ute på gata og så på folk og ble sett på av folk. Deretter dumpet vi ned på DE&CO Cafè, vår lokale kafe, en gjennomført plass med sval luft og gode sofaer og røde puter og stearinlys.... Der ble det etterhvert fullt og god stemning.

Skummel kaffedrikk....slurp!

Etter litt godt å drikke, blant annet en kaffedrikk som smakte himmelsk..., ruslet vi oss hjem, lo litt av galehuset vi bor i sammen med vår italienske samboer, før vi tok kvelden.

Vel, det er siste dagers aktiviteter, og muligens blir det en svipptur til stranden i Rimini i nærmeste framtid...
Forza Bologna...!

Museo internazionale della Musica

Endelig kom jeg meg på museum!

Jeg har tenkt på det siden vi kom i januar, men først nå "fikk jeg tid". Rart egentlig. Jeg er ikke akkurat fullt opptatt om dagene, men likevel har det ikke blitt til at jeg har prioritert akkurat det, selv om jeg lenge har hatt lyst.

Jeg vandret meg en tur til byen i solsteken og 27 grader, og da er det egentlig ikke så mye man klarer å gjøre.

I Bologna er vi velsignet med bueganger. De kan gjøre byen ganske mørk, men de har fantastiske funksjoner. På vinteren kan man gå tørrskodd når det regner eller snør (noe det ikke har gjort i år. Merkelig!), og på sommeren stenger de ute noe av varmen og lager masse skygge som det er deilig å oppholde seg i.

Denne dagen jobbet jeg meg iallefall opp mot byen og inn under buegangene, mens svetten piplet i ei skandinavisk panne... Jeg skulle på museum! I Strada Maggiore har de et musikkmuseum; "Museo internazionale della Musica", og dit fant jeg veien. Ah! En avkjølet og pollenfri sone! Perfekt! Et nydelig bygg med flotte malerier på veggene var det første jeg la merke til, og det var ikke selve utstillingen. Hele Bologna er jo forsåvidt et museum hvis man vil se sånn på det...

I Sal 1 satt en mann i 60-årene med briller og avis og passet på. Han fulgte meg der jeg ruslet mellom montrene og knipset bilder. "Tar hun noe? Hun bruker vel ikke blitz? Hvor er hun fra? Hvorfor er hun interessert i musikkmuseumet vårt?" Jeg følte blikket i ryggen der jeg spankulerte mellom pianoer fra Venezia på 1400-tallet. I neste sal er det en dame på alder med mannen som overtar overvåkningen. Et lite smil gir hun meg, ellers holder hun det stille slik at jeg får konsentrere meg om utstillingen.

Så kommer to skoleklasser med 10-åringer ramlende inn. De er på guidet tur med en høyrøstet mann som etter utseendet å dømme hører hjemme på museumet... Ungene er veloppdragne og hysjer på hverandre når mannen forteller. De får også klar beskjed om å være stille og vise respekt for andre folk, og dermed er 40 øyne rettet mot meg. Vips skjønner jeg at jeg er den andre de skal ha respekt for, og jeg smiler et "Hehe, neida, det er ikke så farlig. De er så søte, så"-smil. Jeg vet ikke om det går helt hjem...

Jeg passer på å ikke være i samme sal som 10-åringene, og rusler stillferdig mellom salene og titter på instrumenter helt fra 1400-tallet og frem til 1800-tallet. Flotte fioliner, en en-strengs-bass, en fantastisk trombone som Mannen hjemme kunne drept for, pianoer og notehefter, klarinetter og oboer, horn og fløyter. Visst kunne de lage instrumenter før Casio-keyboardet!

Ungene springer rundt på vanlig museumsvis og løser gruppeoppgaver; hvor mye har vi fått med oss av det han sa?

Jeg går ned i første etasje der de har en sal med ei ny lydutstilling. Vips! der var mannen fra Sal 1 igjen. Han spretter opp og følger meg med øynene, og viser vei inn i det lille rommet. Ojojoj, for noe rart. Små installasjoner som henger fra taket og lager rare lyder... Ny, moderne kunst? Jeg hever øyenbrynene, og ser i øyekroken at mannen står i døråpninga og følger med meg. Jeg går ut, ikke altfor imponert og sier "Hmm..strani.." noe som skulle bety noe så enkelt som "hmm..merkelig..." Han buser ut i et "Ja! Kanskje ikke så mye å få med seg egentlig!" Så ler vi litt til hverandre, og jeg forlater det rolige museumslivet.

Jeg vandrer stille ut, setter meg på en fortauskafe og tar en Cola og en ferskpresset fruktdrikk med ananas, appelsin, eple og jordbær. Jeg kjenner at jeg er ganske så fornøyd, og går mot markedet for å titte på billige sko og annet dill. Ah! Frister til gjentakelse! :-)