Løddis blogger

Pulp Dogs in concert! :-)

2007-06-17T09:58:00.000-07:00

Paa Il Cortile Cafè
Pulp dogs hadde konsert, og Titti; eieren, hadde bursdag. Vi var der! :-)

Juni!

2007-06-13T06:02:00.000-07:00

Ja, da var vi plutselig i midten av juni! Hvordan kom vi hit så fort?! Og hvor i all verden blir det av all tida??
Her i Bologna, og Italia som sådan, er det virkelig sommer, men jeg hører rykter om 8 grader og regn hjemme... Akkurat dèt frister ikke så veldig med tanke på hjemreisen som nærmer seg, men jeg kjenner at det også skal bli godt å komme hjem.
I løpet av de siste ukene har vi svettet oss gjennom 32 grader og vindstille by, regn og torden, besøk, strandferie, eksamener på alle kanter, hverdager, turer...
Nå står snart Roma for tur, og sannsynligvis en tur til Fermo; en liten by i regionen som heter Marchè. Vi er invitert dit av foreldrene til vår italienske samboer, og tror vi kommer til å benytte oss av sjansen til å smake på ekte, hjemmelaget italiensk familie-og bestemor-mat... :-)

Vi fikk celebert besøk av Linda fra Tromsø 31.mai, og etter en dusj og den obligatoriske hilserunden i huset, bar det rett ut på aperitivo på Cicileo.
Det er en bitteliten plass som drives av et italiensk par. Den er kult innredet, med tre-fire bord inne og en ståbenk ute. Det er som regel masse folk der hele kvelden, men vi har alltid; på mystisk vis, klart å ordne oss bord. Mannen bak disken står hele kvelden og lager nydelige små smørbrød og annet snadder, mens damen serverer og tar betaling. Musikken er riktig, stemningen avslappet og hyggelig, og maten er helt perfekt. Det sies at han lager alle smørbrødene i 7 trinn. Det er loff og krydder og fisk og nøtter og nutella og ost og bær og pølse og guacamole og urter og.... (oj, der ble jeg sulten, gitt!) De ser delikate ut, og smaker himmelsk. Og det tror jeg folk som går dit vet, og det er også blant annet derfor vi går dit.
Det er et syn når han setter ut fatene på disken. Da kommer folkene stormende til og fyller tallerkenene sine opp med kunstverkene hans, og de slukes på en tiendedel av den tiden han har brukt på å lage dem... Men det ser ut til at han liker jobben sin. Dypt konsentrert, men med et bredt smil når vi roper ut "Buonissimo!!!"
Ettersom gjesten likte plassen så godt, kom vi tilbake også kvelden etter. Vi ble ikke skuffet, for å si det mildt.

Fredagen var noe skyet med lett duskregn i luften, men vi brukte dagen på å klatre tårnet Asinelli, 97 meter rett opp i været. Der er utsikten formidabel, og heldigvis var det ikke altfor mange turister denne dagen. Etter obligatorisk fotografering, og litt klatring for Linda, bar det rett ut på Bologna-shopping! Og det tar timer hvis man skal gjøre det skikkelig... Vi trålte butikker, og var svært fornøyd med resultatet til slutt! Selv jeg måtte bøye meg for den store shopping-guden, men jeg klarte å holde hardt i tøylene...

Lørdag bar det ut mot kysten, til en liten plass som heter Porto Garibaldi. Den ligger ca 5 mil fra Ferrara. (Hvor vi gikk glipp av et historisk hesteløp uka før på grunn av litt usselt Italia-regn.... Hrmf! Men det er en annen historie...) I Porto Garibaldi hadde vi leid ei leilighet for en uke, 50 meter fra stranda. Hva er det mer å si om den uka enn at den besto av soving, lesing, soling, bading, mat, mat og moilling?! :-)
Ettersom det er en fiskeby, ble vi bortskjemt med mye god fiskemat på restaurantene. Pizza med curry-reker og potet, risotto med reker... Vi var svært fornøyde! Været var litt skiftende de første dagene, men vi var beinharde, og holdt ut på stranda i både regn og sandstorm og vind... Vi skulle på badeferie!!
Det ble ei deilig ferieuke der, og ettersom vi fikk ei natt ekstra uten at det kostet oss noe, var vi enda mer fornøyde da vi returnerte til Bologna søndag kveld.

Mandag hadde Therese, min norske venninne som er Erasmus-student her, bursdag. Den skulle feires med piknik i parken Giardini Margherita. Det har vært vanlig prosedyre med utefeiring for henne i Norge og Danmark (hvor hun studerer), og derfor også i Italia. Vi tok med strandmatter, kake og vin. Hun hadde ordnet kaker, ris, smørbrød, poteter, tzatziki, salat, brød, skinke, melon, jordbær.... Namm!

Vi var en god gjeng som kom for å feire bursdag, med folk fra Australia, Eritrea, Italia, Hellas, Tyskland, Polen, Holland, England. Til og med to italienere som snakket norsk! Manuel, fra Bolzano i nord og Fabrizio fra Palermo på Sicilia hadde begge vært Erasmus-studenter i Danmark. Fabrizio har også jobbet et års tid i Malmø, og snakket derfor en slags svensk. Manuel har til og med både vært i Tromsø, og tatt Hurtigruta opp forbi Vesterålen og Lofoten. Det var sært å snakke norsk med italienere, men veldig hyggelig!
Fabrizio er bassist i et band (med kvinnelig trommis!), så han hadde med gitaren som han klimpret litt Oasis på. Da det begynte å tordne i det fjerne, begynte vi å ane uråd. Vi samlet sammen maten, og lynet og tordenen kom med kortere og kortere intervaller, og nærmere og nærmere. Plutselig så vi resten av park-gjestene komme springende fra alle kanter. Og førti meter bak; en vegg av regn som nærmet seg! De aller fleste i selskapet grabbet tak i tingene og styrtet mot baren, der det er tak. Vi; en hard kjerne på 4 (vi ble 5), ble stående under et teppe under det nærmeste treet. Der hadde vi det riktig så koselig, men vi ble litt våt på skjørtekanten...
Da regnet ga seg litt, tok også vi turen til baren for å søke ly. Der fortsatte vi feiringa med kaker og melon og vin. Etterhvert skrudde barverten av både musikken og lyset, stengte toalettet og baren og dro hjem. Vi ble sittende i mørket til det var fritt for all vin, inkludert papp-vinen fra COOP... Med gitarspill og sang, og en språkblanding av italiensk, engelsk, fransk, norsk og tysk var bursdagen over. Det var også regnet, og vi ruslet oss hjem i nattemørket.
Såh!

...hva vil juli bringe...?

Tors dag

2007-06-13T05:56:00.000-07:00

Det skraller og romler

hva er det som skjer?

Er det vaskemaskinen som tromler

eller naboen som ber?

Jeg ser opp på skyen

den store og grå

den dekker hele byen

hva finner den på?

Plutselig det lyser

som flammende ild,

dette er ikke for pyser

se de som vil!

Himmelen revnes

i to eller tre

ingenting levnes

til tvilende

Et lynslag med watt i

og lammende liv

umulig å få fatt i

den elektriske kniv

Vi teller sekunder

hvor nært er det nå?

da høres et dunder

oppe i det grå

De som tar over

er hammer`n og Tor

Masters of Gråvær,

det rister i jord

Vinduer klirrer

det knuses i glass

på bakken det dirrer

av hammer så hvass

Og så kommer vannet

i rasende fart

utover landet

fra himmel så svart

Suges til bakken

og drukner alt tørt

renner i nakken

gjør landskapet mørkt

Og før vi får sukket

er det over igjen

slusene er lukket

Tor må visst hjem

Mai-dager

2007-05-20T09:30:00.000-07:00

Ja, hva har vi gjort i det siste da...?
17.mai kom plutselig til Bologna også, men ikke med 8 grader og stiv kuling, som visse andre plasser...
Vi var i seiersrus etter at TIL slo Lillestrøm 16.mai, og startet dagen med å rope "Hurra!" til et stille hus.
Deretter satte vi oss ved skrivepulten vår på rommet og startet første time med å tegne norske flagg og andre patriotiske meldinger i rødt, hvitt og blått... Disse hengte vi opp rundt i huset, slik at vi fikk spredt det norske budskap. (Noe som hadde falt drastisk i respekt dagen før da italieneren i huset innså at vi ikke er en del av EU...)

Hurra for 17.mai!

Vi gikk en tur på Bar og bestilte cappuccino og søt kake, og inntok dette med stor glede.
På kvelden fikk vi celebert besøk av selveste huseieren med advokater, og vi hadde det riktig så trivelig der vi snakket om løst og fast, låser og pakkesker, gale italienere og kontraktsbrudd... Litt kake fikk vi spist, og så bar det ut på bar. (!)

Il Cortile Cafè i Via Nazario Sauro er blitt en god, glad venn, og dit gikk vi med bestemte skritt. Og så glade vi ble da det viste seg at det var Tony Farina med band som spilte akkurat på nasjonaldagen!!! Han hadde vi hørt før på Cortile (som betyr `bakgård` på italiensk); en italiener som sang glade sanger på spansk. Med cowboyhatt og fancy dress, og noen halvdårlige dansetrinn og noen halvbra engelske strofer, men sjarm til tusen og en stemme som holdt i massevis. Han vinket til oss der vi entret lokalet, og tok oss i hånda og sa "Nice to see you again!". Vi var klare for spansk og italiensk amore og glade rytmer, og bestilte ei flaske rødvin. Og gjett om man blir tatt av de glade rytmene og Tonys sjarm!!
Jeg gikk inn i en spansk rytmekoma, og forlangte å få spille på maracasen til trommisen i ren glede og "Hurra for 17.mai" og "Oj, så godt det var med rødvin!"-rus!
Da vi vurderte om vi skulle bestille ei flaske rødvin til, spurte Mannen vår blide servitør; "When do you close?", ettersom han tenkte at vi kanskje ikke fikk drukket den opp før slåen gikk for. "It depends" svarer hun, like blid, "how much you drink". Vi tar ei flaske til! sa vi bestemt i kor til hverandre!
Og der ble vi sittende, med Tony og bandet som gjester. Vi ble servert norsk akevitt, gratis, av eieren selv; en stor mann som grabbet gitaren etter at bandet var ferdig, og dro den ene spanske låta etter den andre. Han ville ikke helt gi slipp på kvelden!
"Ciao, ragazzi! Grazie!" "Ciao, ciao!" ropte vi da vi forlot en gang utpå natta, fornøyde og glade, med rytmer i blodet og glade italienere på netthinna. AH, for en 17.mai!! :-)

Og så var det tid for ekte, italiensk fotballkamp i Bologna. Kanskje ikke den mest spennende kampen; Bologna mot Brescia; en by ikke så langt fra Milano. Men like fullt italiensk fotball. Bologna ligger i serie B, og lå godt an i vinter, men har tapt litt for mange poeng, og har ikke sjanse til å ta igjen Juventus, som nå er mestere. Bologna kunne hatt sjans til å spille om play-off, men det krever litt mer enn det vi så på lørdag.... For å si det med en gang; de imponerte ikke.
Vi var mer imponert over alt annet enn spillet.

For eksempel den hyggelige, eldre mannen vi traff på bussen. Han kom inn med en luftmadrass på størrelse med et lite sitteunderlag. Ut fra det dro jeg slutninga at han skulle på fotballkamp. Ettersom vi var litt usikre på hvor vi skulle gå av bussen, spurte jeg forsiktig; "Scusa, vai a partita di calcio?" (Unnskyld, skal du på fotballkamp?) "Sì" nikket han bekreftende, og dermed var vi reddet. Han geleidet oss fram til stadion, viste oss hvor vi kjøpte billetter til Bologna-svingen og vinket "Ciao" da vi skiltes ved inngangen.

Imponert var vi også av sikkerhetsopplegget rundt stadion. To ganger måtte vi vise legitimasjon; i luka der vi kjøpte billettene, (helst ville de ha passet mitt), og i køordningen før vi lirket oss gjennom portene og stemplet billettene.

Inn mot stadion. Politiet venter...

Da vi hadde passert portene møtte vi en vegg av bevæpnede politifolk, som vennlig sjekket veska mi og konfiskerte lighteren til Mannen.

Jess, jeg kom meg gjennom!

Og endelig kunne vi finne plassene på tribunen, som maksimalt tar 38.000 tilskuere. Den ligger flott til, litt i utkanten av sentrum av Bologna, omgitt av grønne åser, Basilica di San Luca; den oransje kirka som ligger på en topp, med Il Portico di San Luca som slynger seg oppover. Vakkert!

Stadion, med San Luca og Il Portico di San Luca i bakgrunnen. Nederst; Brescia's supportere...

Desverre var det nok ikke i nærheten av engang halvfullt på tribunen denne dagen. Italienerne har nok mistet litt trua på gutan sine, eller "Forza Ragazzi!" som de ropte underveis i kampen, noe jeg valgte å oversette til TIL-hengernes vakre rop; "Gutan våres!"

Brescia-tilhengerne var en høylydt gjeng på rundt hundre, som hadde fått den ene svingen helt for seg selv. Det så noe tomt ut der, ja... Men de kunne lage lyd, og det fikk de betalt for...
Kampen bølget litt fram og tilbake, med elendig utnyttelse av enhver dødball av Bologna. Planløst og lite giftig. Brescia virket noe roligere, og klarte å utnytte en sjanse og en glimrende reaksjonsredning av Bolognas keeper, og så sto det plutselig 0-1. Huff.
Og bedre ble det ikke. Først fikk Bologna ett rødt kort. Så var dommeren litt ute på isen og vaklet, og fikk hele Bolognasvingen mot seg. De var ikke spesielt fornøyde, og ropte "Fuori! Fuori!" (Ut! Ut!) Endelig begynte det å ligne på italiensk temperament! Bare synd det ikke var i positiv forstand nede på banen...

Engasjert Bologna-supporter

Plutselig ble det stopp i spillet, dresskledte menn stormet banen, diskuterte med dommeren, svingen ropte, spillerne kranglet og drakk vann, og to småforvirrede nordmenn øverst på tribunen skjønte ikke helt hva som foregikk...
Spillet fortsatte, og vips! så kom Bolognas andre røde kort... Den lille "rossoblu" fikk nok som fortjent; han hadde terget Brescia-spilleren gjennom hele kampen, og måtte til slutt forlate banen. Til vill jubel fra Bologna-svingen.

Kampen endte til slutt 0-1, og gjestene var nok godt fornøyde. Vi var fornøyde med opplevelsen, men skuffet over hva "Rossoblu" hadde prestert ute på banen. De hadde ikke hatt sjans mot Gutan våres! Ea Ty!!

Etter kampen dro vi til sentrum, og tok en aperitivo. Det er en av de mest geniale tingene som jeg vil huske Bologna for. Du går på en kafe/bar, og bestiller et glass vin eller øl eller spritz eller hva du helst drikker. Og så får du nafsemat på kjøpet!
Når det nærmer seg kvelden setter alle barer med respekt for seg selv fram fat med fingermat. Det kan være oliven, gulrot, smørbrød, peanøtter, potetgull, fisk, pølse, tomater, reker, kjeks...you name it. Kvaliteten varierer noe. Noen plasser legger de hele sjela si i aperitivoen, og du kan nafse til du blir mett. Andre plasser er det bare litt nøtter og potetgull. Det gjelder å finne den rette plassen! Og vi har funnet noen favoritter... Nam! Du betaler for det du har drukket, og kan nafse fritt. En genistrek!

Aperitivo 12 Gradi

Vi tok først for oss av aperitivoen på 12 Gradi; en Wine bar & store på Via Santo Stefano, ei koselig gate. Der satt vi ute på gata og så på folk og ble sett på av folk. Deretter dumpet vi ned på DE&CO Cafè, vår lokale kafe, en gjennomført plass med sval luft og gode sofaer og røde puter og stearinlys.... Der ble det etterhvert fullt og god stemning.

Skummel kaffedrikk....slurp!

Etter litt godt å drikke, blant annet en kaffedrikk som smakte himmelsk..., ruslet vi oss hjem, lo litt av galehuset vi bor i sammen med vår italienske samboer, før vi tok kvelden.

Vel, det er siste dagers aktiviteter, og muligens blir det en svipptur til stranden i Rimini i nærmeste framtid...
Forza Bologna...!

Museo internazionale della Musica

2007-05-13T10:37:00.000-07:00

Endelig kom jeg meg på museum!

Jeg har tenkt på det siden vi kom i januar, men først nå "fikk jeg tid". Rart egentlig. Jeg er ikke akkurat fullt opptatt om dagene, men likevel har det ikke blitt til at jeg har prioritert akkurat det, selv om jeg lenge har hatt lyst.

Jeg vandret meg en tur til byen i solsteken og 27 grader, og da er det egentlig ikke så mye man klarer å gjøre.

I Bologna er vi velsignet med bueganger. De kan gjøre byen ganske mørk, men de har fantastiske funksjoner. På vinteren kan man gå tørrskodd når det regner eller snør (noe det ikke har gjort i år. Merkelig!), og på sommeren stenger de ute noe av varmen og lager masse skygge som det er deilig å oppholde seg i.

Denne dagen jobbet jeg meg iallefall opp mot byen og inn under buegangene, mens svetten piplet i ei skandinavisk panne... Jeg skulle på museum! I Strada Maggiore har de et musikkmuseum; "Museo internazionale della Musica", og dit fant jeg veien. Ah! En avkjølet og pollenfri sone! Perfekt! Et nydelig bygg med flotte malerier på veggene var det første jeg la merke til, og det var ikke selve utstillingen. Hele Bologna er jo forsåvidt et museum hvis man vil se sånn på det...

I Sal 1 satt en mann i 60-årene med briller og avis og passet på. Han fulgte meg der jeg ruslet mellom montrene og knipset bilder. "Tar hun noe? Hun bruker vel ikke blitz? Hvor er hun fra? Hvorfor er hun interessert i musikkmuseumet vårt?" Jeg følte blikket i ryggen der jeg spankulerte mellom pianoer fra Venezia på 1400-tallet. I neste sal er det en dame på alder med mannen som overtar overvåkningen. Et lite smil gir hun meg, ellers holder hun det stille slik at jeg får konsentrere meg om utstillingen.

Så kommer to skoleklasser med 10-åringer ramlende inn. De er på guidet tur med en høyrøstet mann som etter utseendet å dømme hører hjemme på museumet... Ungene er veloppdragne og hysjer på hverandre når mannen forteller. De får også klar beskjed om å være stille og vise respekt for andre folk, og dermed er 40 øyne rettet mot meg. Vips skjønner jeg at jeg er den andre de skal ha respekt for, og jeg smiler et "Hehe, neida, det er ikke så farlig. De er så søte, så"-smil. Jeg vet ikke om det går helt hjem...

Jeg passer på å ikke være i samme sal som 10-åringene, og rusler stillferdig mellom salene og titter på instrumenter helt fra 1400-tallet og frem til 1800-tallet. Flotte fioliner, en en-strengs-bass, en fantastisk trombone som Mannen hjemme kunne drept for, pianoer og notehefter, klarinetter og oboer, horn og fløyter. Visst kunne de lage instrumenter før Casio-keyboardet!

Ungene springer rundt på vanlig museumsvis og løser gruppeoppgaver; hvor mye har vi fått med oss av det han sa?

Jeg går ned i første etasje der de har en sal med ei ny lydutstilling. Vips! der var mannen fra Sal 1 igjen. Han spretter opp og følger meg med øynene, og viser vei inn i det lille rommet. Ojojoj, for noe rart. Små installasjoner som henger fra taket og lager rare lyder... Ny, moderne kunst? Jeg hever øyenbrynene, og ser i øyekroken at mannen står i døråpninga og følger med meg. Jeg går ut, ikke altfor imponert og sier "Hmm..strani.." noe som skulle bety noe så enkelt som "hmm..merkelig..." Han buser ut i et "Ja! Kanskje ikke så mye å få med seg egentlig!" Så ler vi litt til hverandre, og jeg forlater det rolige museumslivet.

Jeg vandrer stille ut, setter meg på en fortauskafe og tar en Cola og en ferskpresset fruktdrikk med ananas, appelsin, eple og jordbær. Jeg kjenner at jeg er ganske så fornøyd, og går mot markedet for å titte på billige sko og annet dill. Ah! Frister til gjentakelse! :-)

Sommerhverdag i Bologna

2007-05-10T08:36:00.000-07:00

Ja, nå er det uten tvil sommer og sol her i Bologna!

Her er det på med T-skjorta og shortsen, ta en tur til byen og se på livet, dra til Rimini en dag og bade, (tenk at man kan gjøre sånn! Bare sette seg på toget en dag og suse til Rimini, legge seg på stranden noen timer, spise og drikke litt før man returnerer hjem til innlandsbyen Bologna, hvor det nesten har vært uoverkommelig varmt i løpet av dagen!! Jeg venner meg nok aldri til det. Eller; vent! Jo, det gjør jeg nok! :-) Hehe!) ta en aperitivo på en liten bar med masse pratsomme italienere, spise is i sola, nyse og forbanne det *#!=** gresset som må spy ut pollen på meg så jeg føler jeg snyter ut halve vannmassen i kroppen, gå en tur i sola og bli kjent med nye plasser, gå på marked og titte på billigskjit, bli litt brun på kroppen, se alle de fine rosene italienerne dyrker i hagene sine, si "ciao" og "buona sera" til gamle nabodamer som ikke skjønner at vi sitter på verandaen i denne varmen, og som skryter av ruccolaen som Mannen har i vinduskarmen.

Joda, det er definitivt sommer, og vi liker det!!! :-)

Vi fant en lekeplass i en park, og Mannen prøver seg på turnekunsten...

Et fantastisk klatreapparat, og ja; de hadde gummimatter under. Fallsikkert som banken!

Fontana del Nettuno
Via Rizzoli, midt i sentrum i kveldssol, med tårnene Garisenda og Asinelli som er det kjente landemerket i Bologna San Petronio, Piazza Maggiore

Via Rimesse og Antico Borgo; vår lokale Ristorante/ Pizzeria, hvor vi ofte er å se...

Tunnellen på Via Rimesse i nærheten av der vi bor. Mye god tagging og kjærlighetserklæringer...

20 Marlboro light, sier du? Har du legitimasjon? Nei, vent! Jeg er jo en automat, og kan jo derfor ikke sjekke legitimasjonen din! Hmm, jaja, du får kjøpe røyk, da!

2007-05-06T09:28:00.000-07:00

På tur igjen! Denne gangen bar det nordvest for oss, til Parma, en by som først og fremst er kjent for sin Parma-skinke, eller; Prosciutto di Parma. Mmmmm...!

Toget fra Bologna til Parma kjører i 150 km/t

Trappa på Battistero på Piazza Duomo

Et fint tre på Piazza Pace

En utstilling en time før åpninga....

Mannen i gata

Nydelige ikoner

Palazzo della Piotta, som blant annet inneholder Nasjonalgalleriet. Teateret var her før, men det ble bombet i 1944

Palazzo della Piotta

Seminarium står det, men akkurat hva det er i dag er jeg litt usikker på...

Inne i Catedrale på Piazza Duomo. Fantastisk!

Piazza Duomo med Catedrale og Batistero

Catedrale

Furten mann furter når han skjønner at den botaniske hagen ikke er åpen. Hrmf!

Parma-gate

Kakerlakkjakt

2007-05-03T10:44:00.000-07:00

Vi har insekter i vasken,
de kommer ut fra veggen
men Mannen er en rask en
aldri redd for kleggen

De kommer fram på natten
når lyset er skrudd ned
da finner Mannen hatten
og sveiper seg i kled

Han finner tryllestokken
og jakter på de små
da flykter hele flokken
og vi er trygge nå!

Skal vi være venner; venner eller fiender? ("Tralalala")

2007-05-03T10:39:00.000-07:00

Nyklipt gress. Kjenner du lukta?
Nyutsprungne blomster. Trærne får blader. Blomster og bier. Mmmmm.... For en deilig vårlukt!

Eller det totalt motsatte; et helvete på jord.
Joda, det er utrolig deilig med sommer i april, og fantastisk å kunne tusle rundt i småskoene! Deilig å måtte smøre seg med solkrem, og fint å bli svett fordi det er 25 grader, fortsatt i april. Deilig å lese om snøkov hjemme, og minusgrader jeg ikke trenger å forholde meg til. Sprøtt å bade i havet før det har blitt mai. Fantastisk å dyrke egen ruccola i vinduskarmen, og bruke den på maten før det har blitt mai. Skjønt å tilbringe påska i en grønn, varm park og spise italiensk is. Rett og slett; supert med sommer allerede 1.mai!! :-)

MEN; samtidig et sant helvete!
Rennende nese, kløende ører og gane. Konstant nysing og kiling i nesa. Rennende, kløende øyne. Slapp kropp, Zyrtec-trøtt.
Det er hverdagen min for tida.
Jeg er allergisk mot gress. (og det skulle ikke forundre meg om jeg er allergisk for alt annet grønt rundt omkring, heller, sånn som jeg går rundt og nyser...!) Det er ikke noe nytt at jeg reagerer på gresset, men det er like slitsomt hver gang. Nå har jeg sittet inne i en hel uke og skrevet hjemmeeksamen. Jeg har egentlig bare vært glad til. Både fordi det har vært utrolig varmt ute; noen dager opp mot 27 grader, og ikke minst fordi straks jeg beveger meg utendørs for f.eks å handle, blir jeg totalt snørrete. (hvis det er noe som heter det...) Alle symptomer på allergi stuper fram og overmanner meg, så jeg bare lengter etter et kaldt, svalt rom laaaangt fra gress og grønne enger.
Men men, det er vel prisen jeg må betale for å tilbringe våren langt unna kalde, svale Tromsø med frisk sjøluft og måseskrik og tørrfisk og sein vår....
Jeg håper og ber om at gresset snart er ferdig med spredningen sin, så en Italia-glad Tromsøværing kan få nyte landet sånn som hun har lyst til...!! Hrmf!

Badesesongen er igang!

2007-04-30T07:56:00.000-07:00

Ja, da var selvangivelsen innlevert; det er den tiden på året, og jeg har tatt årets første bad. Jepp! Årets første bad i havet. Ikke en rask dukkert under vann og tre, små, kjappe svømmetak, så kaldt at hodebunnen fryser og trekker seg sammen og du skyter sjokkskadet opp av vannet og springer i land. Nei, et 'forfriskende' et, ikke kjempevarmt, men varmt nok til at jeg kunne ligge og duppe litt, svømme litt og ligge og flyte på ryggen, uten at det var den minste form for smerte involvert. Deilig! Og så rett opp i solsenga på håndkleet og tørke i solen, og kjenne det svi en smule på områder der man kanskje har smurt seg LITT dårlig med solfaktoren...
Vi har rett og slett vært i Rimini. Søndag 29.april var vi Syden-turister i Rimini, sammen med en mengde italienere på utflukt.
Rimini ligger en time og 25 minutter med regionaltog fra Bologna, og søndag kl 10.05 trødde vi ut i turistmagneten. Rett på stranda etter en frokost på en gatekafe. Og der ble vi. Helt fantastisk å kunne bade og sole seg før det har blitt mai!
Vi gikk oss en runde i byen etter badet, men vi innså at vi kom dit for strandlivet, så vi var ikke så veldig interesserte i hva de kunne tilby av bygninger og annet severdig i Rimini... Helt greit. Vi skal sikkert tilbake snart. Spørsmålet er om vi blir mer interesserte i det da... Neppe... :-)

Mannen slikker Rimini-sol

Cultura Italiana

2007-04-27T04:51:00.000-07:00

Da jeg kom hit til Bologna, hadde jeg på forhånd meldt meg opp på italienskkurs. Jeg hadde hatt kontakt med Det Italienske Kulturinstitutt i Oslo, som gir ut stipend (det vil si reduksjon i pris) på utvalgte språkskoler i Italia, for de som vil lære seg språket. Jeg hadde meldt meg opp til et 4 ukers intensivkurs, som var den type kurs jeg fikk stipend for.

Den første dagen; 22.januar, ble vi møtt velkommen av rektoren, som faktisk har en norsk kone og derfor kan noen små, gebrokne ord på norsk. Det er ikke så mange nordmenn på skolen, så han henvendte seg fort til meg da ha skjønte at jeg var fra Norge. Han sa noen ord om skolen på italiensk, som iallefall ikke jeg skjønte et kvekk av. Jeg tok en "test" hos en av lærerne, slik at de fikk et hint om hvilket nivå jeg var på. Jeg var definitivt på aller første nybegynnernivå....

På skolen legger de opp klassene utfra hvem som er på samme nivå. På intensivkursene kan det være klasser med opp til 12 personer, avhengig av hvor mange som er på samme nivå. Jeg kom i klasse sammen med en østerriksk dame på 56 år som heller ikke kunne ett ord italiensk.
Ettersom vinteren er den roligste perioden på skolen, og de derfor ikke har så mange elever, ble det bare oss to i klassen. Jeg ble ganske redd første time da alt foregikk på itliensk. Jeg hadde vel tenkt at de kom til å forklare ting på engelsk innimellom, men nei. Ikke ett ord. Og jeg fant fort ut at det var den aller beste måten å lære italiensk på. Med dyktige lærere som vet at du ikke kan språket, som snakker sakte og kan snakke med hendene samtidig, kan man faktisk forstå ganske så mye.

Den første uka forløp veldig bra, 2 timer undervisning hver dag, lekser og gjennomgang av dem også hver dag. Her var det verb og substantiv, artikler og nye gloser.
Ettersom min østerikske "venninne" bare skulle ta ei ukes kurs, ble jeg "overflyttet" til en annen "klasse" den neste uka. Da kom jeg sammen med Natalia fra St. Petersburg, som hadde gått en uke lengre enn meg på skolen. Jeg var litt nervøs for om hun kunne myyye mer enn meg, men kom fort inn i ting hun hadde lært. Luksus å være bare 2 elever i klassen! Nesten som privatundervisning.

Neste uke fikk vi beskjed om at klassen kom til å ekspandere kraftig. Det var japanere på vei...
Den første halvtimen på mandag var økningen med bare èn person; Toshi fra Tokyo. Jeg og Natalia var meget fornøyd med den lille familieforøkelsen, og satte i gang med arbeidet. Inntil det banker på døra, og en annen lærer sier at "her er resten av klassen deres!" Og inn rauser det japanere. Og to europeere. Og vips hadde vi gått fra å ha privattimer til å være en klasse med 12 elever. Hoi, for et sjokk!!
Her var Nienke fra Holland, Therese fra Oslo, jeg fra Tromsø, Toshi fra Tokyo, Natalia fra Russland, og gjengen med japanere som reiste sammen: Masatosh, Daiki, Yuiko, Kanae, Katsnnori, Maho og den siste jeg ikke kan komme på navnet på....
En gjeng med fnisete 18-20 åringer, (fnisete som bare japanere kan være) med fancy datadictionary og trøtte oppsyn hver morgen, med full kontroll på grammatikken, men litt verre med uttale og leksearbeid... Så da var det virkelig "tilbake-på-skolebenken"-følelse for meg!
Vi kom fort inn i det, men Natalia ville fortsette med enetimer, så hun forsvant ut av klassen etter den første uka. Plutselig varte skoledagen fra 9-13, og med et par timer på hjemmeleksene hver dag, var dagen godt booket.

Etterhvert ble Nienke; som lærte fort bl.a. fordi hun snakker fransk, flyttet til en klasse med høyere nivå. Samme med Therese, som snakker spansk etter et uvekslingsår i Den Dominikanske Republikk. Hun byttet til en annen klasse i kommunikasjon, men forble i min grammatikk-klasse. Og Toshi forsvant videre til Roma og Sør-Amerika og England, før han skulle returnere til Tokyo for å begynne å jobbe i bank.
Så der satt jeg, sammen med japanere som sovnet under to-og-to arbeid (alltid sammen med meg! Argh!) og som måtte dras igang på alt.
Men læringskurven pekte iallefall godt oppover, og sakte åpnet det italienske språket seg for meg.. Blant annet med barnesangen "Ci vuole un fiore", som ble fast innslag på sene nattetimer hjemme. "Per fare un tavolo, ci vuole il legno.." :-)

Etter 4 uker med intensivt språkkurs var det over. Med fingermat og Cola i "aulaen" var det høytidelig utdeling av "certificato" til alle som avsluttet et kurs. A i alt!! Jippi!

Men jeg hadde ikke fått helt nok av språkundervisninga. Jeg ville ha mer. Mer intensivkurs ville bli for dyrt for meg, og dessuten følte jeg ikke for mer skole i den formen, selv om det er en utrolig god måte å lære på!

Jeg meldte meg opp til et ettermiddagskurs med undervisning 2 ganger i uka. Også her for klasser med opptil 12 elever, men avhengig av hvor mange som melder seg opp, og om de er på samme nivå.
Jeg var eneste påmeldte.
Derfor havnet jeg alene sammen med læreren min; Francesca. Og det var kjempebra! 1 time privatundervisning to ganger i uka. Kult og lærerikt! Vi satt på et av de små klasserommene, med et lite bord, 2 stoler, ei tavle og ei klokke og snakket italiensk og hadde kurs.

Etter 2 uker alene dukket det plutselig en gutt opp sammen med Francesca. Det var Thomas fra Paris, som har flyttet til Bologna for å jobbe som kiropraktor.
Ettersom fransk og italiensk ligger nært, kunne han endel italiensk, men han hadde aldri lært grammatikk. Så da var vi ca på samme nivå; jeg kunne endel grammatikk, han kunne prate. Trivelig med mer selskap.

Neste uke dukket Borja fra Spania opp. Han skal bli farmasøyt og skal være i Bologna fram til sommeren. Spansk er også likt italiensk, og han kunne derfor prate godt italiensk.
Vips var vi på et større klasserom, og vips var vi 4 stemmer! Kult!

I min siste uke på skolen var min kjære lærer Francesca på ferie hos sin kjæreste på Sicilia, og vi fikk "vikar". Da var ikke Borja der, men han ble "erstattet" av Ben fra London, som prater italiensk med engelsk tonefall; fiffig... Han er utdannet filosof, men spekulerer visst i børsen for tida. Mer å hente der enn som filosof, vil jeg tro... Han har bodd i Napoli et halvt år, og er i Bologna for å se om han kunne tenke seg å bo her. Vi rakk¨å ha to dager undervisning sammen, sammen med Thomas. Vikaren var flink, hun, og det var riktig så trivelig.

Og så var det over. Jeg leverte inn boka og fikk depositumet tilbake. Nå er det bare å prøve å praktisere det man har lært....

Vel, jeg vet enda ikke om jeg har hatt min siste dag på skolen. Kanskje jeg får lyst å lære litt mer om ei uke eller to... Bare litt mer... Så da får jeg se om jeg melder meg på nok et kurs. Men det er viktig å ikke stresse...! ;-)
Men jeg har iallefall hatt utrolig mange lærerike stunder på skolen, som jeg vil anbefale til alle som tenker på å lære seg italiensk!! :-)
Ciao!

Modena fredag 13.april

2007-04-19T10:58:00.000-07:00

På tur igjen :-)
Fredag 13. april (ojojoj...!) var vårt mål Modena, en gammel og historisk viktig by, som ligger 20 min med tog nordvest for Bologna.

Ettersom reisen ikke var så lang, var vi ikke oppe i otta for å få hele dagen med oss. Vi skulle ta et tog som gikk rundt halv tolv. Da vi kom til togstasjonen, var det demonstrasjon der, med TV-kameraer og journalister. Ikke den beste timinga for en togreise fant vi ut, ettersom de statsansatte streiket...

Men toget gikk likevel, om enn noe forsinket, og vi kom oss til Modena. I kupeen ble vi fascinert av en middelaldrende italiener; hankjønn må vite, som tilbragte 20 minutter i togsetet sitt med uavbrutt å stirre på en annen italiener; hunkjønn i kjole, som delte kupè med oss. Det kom også til forsøk med fotflørting, noe som ikke ga noe resultat for den førstnevnte... Jeg ble iallefall fascinert av hans evne til å stirre med lystent blikk, uten blygsel, på et annet menneske. Jeg var glad turen ikke varte lengre... Gud vet hva det endte med....

Dagen i Modena var ikke fastlagt med program, men vi var klar til å følge vanlig rutine for våre turer; først cappuccino og kake på en lokal bar, og så vandre dit vi føler for og der vi kan se høye tårn og andre landemerker...

Vi startet med føden på Tropical Bar, en liten plass med litt mat, kioskvarer, kaffe og noe grønt i vinduene; derav Tropical, tror vi.

Etter dette startet vandringen gjennom byen.

180.000 mennesker bor her, og ettersom vi kom midt i siestaen, virket det ikke som en så stor by...

Men her var flere fine kirker. Den eldste kirka var under restaurering, og dermed ikke åpen for besøk. Det mest skuffende var at vi ikke fikk klatret opp i det over 80 meter høye tårnet... :-)
Men det er nok av detaljer å få med seg på kirkas utside; som utskjæringer av fantastiske figurer.

Vi tok en sving innom en stor, flott, grønn park, med gullfisker og høns, benker og isbar. Koselig og tranquilla!

Vi traff på et marked som solgte typiske matvarer fra Sicilia. Her var det oster, skinker, kaker, marsipan og brød. Og for noen brød! Jeg som kunne levd på brødmat ene og alene, kjente tennene løpe i vann. Her handlet vi olivenbrød til aperitivoen til Mannens bursdagsfeiring dagen etter.

Vi fikk med oss dukketeater fra Sicilia, der de sang i lystig lag; "Vendetta, vendetta!!"
Vi kjøpte billige plastsolbriller på markedet og kjente at vårsola er i ferd med å bli sommersol også her.

Ellers ruslet vi rundt, tok et glass hvitvin i sola på Piazza Grande og tittet på folk og livet og byen som sakte vendte tilbake etter siestaen.

Da vi skulle hjem, ble vi rammet av streiken igjen. Her var det avganger som var innstilte, og vi ble nødt til å vente over en time på neste tog til Bologna. Det var det mange andre som også gjorde, og det førte til fullt tog og ståplass.

Men det var greit nok; vi hadde hatt nok en fin tur, og nok en by å krysse av på kartet! :-)

Påsken 2007

2007-04-19T10:38:00.000-07:00

Sånn ble påska...

Det er ikke ofte jeg feirer påske utenlands. Eller; feirer og feirer...Å feire påske handler vel for meg mest om å nyte at man har fri fra jobb noen dager og kan ha god samvittighet for å spise god mat og mye sjokolade... Joda, det er forsåvidt noe å feire, når jeg tenker meg om... :-)

I år var det anerledes, da skulle ikke påske feires på et nedblåst fjell eller i en regntung by. Nei, den skulle feires i 20 grader i vår-Bologna. Helt greit, egentlig... :-)

For meg som nesten har hatt tre måneder med ferie allerede, (bare nesten, for jeg har både lest til eksamen i pedagogikk og gått på språkskole siden januar med masse lekser hver dag...) var det ikke den store forskjellen da påskeferien kom. (Men når kom den egentlig..??)

Jeg hadde skole skjærtorsdag ettermiddag; det var vanlig dag her i Italia. Og spesielt på skolen min, som er en internasjonal skole, lot de seg ikke bry med at det var skjærtorsdag. På Universitetet var det bare Mannen og et par andre forvirrede studenter... Der var det stengt.

Eller på årets lengste fredag; like så. Ingen problem å få kjøpt verken det ene eller det andre.

Langfredag tilbragte vi i Giardini Margherita, en stor park i byen. Her lå vi på gresset og slappet av og slikket sol og tittet på dyrelivet; hunder, firfisler, fluer, skilpadder, gullfisker, fugler....

Og samme med påskeaften. Hverdagsåpne butikker og biler i gatene. Ok, en del stengte tidligere, og det var noe mer stille enn ellers. Ikke alle barer på hvert hjørne hadde åpent.
Påskeaften tilbragte vi også i parken.

På kvelden ble det feiring av Malins 27.bursdag, sammen med hennes mor. Det var asparges med Parmaskinke til forrett, lammelår med poteter og gulrøtter til hovedrett og karamellpudding til dessert. Nam...!!
Og rødvin og kortspill til langt utpå 1.påskedag.

Og påske-egg fra påskeharen til oss nordmenn!! Gedigne, sådan! :-)

1.påskedag ble en rolig hjemmedag.

2.påskedag var det stengt i byen. Så til de grader stengt. Da var det stille dag, med messe og ferie.
Da gikk vi på skogstur.
Vi tok bussen utover mot Casalecchio di Reno, gikk et godt stykke (fordi jeg insisterte på å gå av bussen ganske mange buss-stopp før det var nødvendig...mest av uvitenhet, da...) før vi kom til Parco della Chiusa.

Derfra bar det opp i skogen (åh, så deilig!) mot Basilica della Madonna di San Luca.

Det er ei stor, oransje kirke som ligger oppe på en ås og ser riktig så idyllisk ut. Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen opp hit denne dagen...men vi var nok to av få som hadde valgt å gå opp gjennom skogen.

De fleste hadde gått opp buegangen "Il Portico di San Luca", en laaang buegang som er 3.796 meter, og som starter nede i byen og tar deg tørrskodd oppover åsen mot kirka. Et fantastisk byggverk. Endel hadde også tatt scooteren til hjelp, og noen var tyske og hørte til en buss....

Etter en tur inn i kirka og litt fotografering og nyting av utsikten, bar det nedover buegangen mot Via Saragozza.

Deilig å ha vært på grønn skogstur i april... :-)

På kvelden bar det på internet for å følge TIL til seier i årets første seriekamp. Heia TIL! :-)

Detalj-Italia

2007-04-05T10:19:00.000-07:00

Det er mye å se på. Overalt.

Det gjelder bare å legge merke til det... :-)

Store hus. Folk og tøffe biler. Dyre klær. Fattige og rike. Hunder og blomster. Aperitivo.

Pizza og pasta. Kjærester og uvenner. Fersk asparges.

Grønne tog. Kakerlakker. Sykler. Utlendinger. Internetpoint.

Feeete sko.

Sigøynere. Lyn og torden. Høye tårn.

Nye blad på trærne. Dårlige TV-show.

Salami.

Hundebæsj.

Fulle busser. 18 grader. Panini. Regnvåt klesvask.

Påske-egg. Paraplyer.

Yike-sko i vinduet.

Italiensk tagging. Gelato. Kirke.

Pizzeria. Scootere.

Firfisler. Espresso. Åpne vinduer.

Afrikanske gateselgere. Utskjæringer. Lidl.

Jordbær. Barer.

Jazz-kvartett.

Politimenn. Aviskiosker.

Laurea.

Hvitløk. Kaker med nutella. Bueganger.

Sigarettsneiper.

PACE-flagg. Duer.

Støvletter. Coop. Øldrikkende studenter.

Tomater. Blomsterkasser. Japanere.

Gestikulasjoner.

Boblekåper.

Tabaccheria. Bilvindu-vaskere fra Asia.

Rødvin i butikkhyllene.

Gratisaviser.

Ikoner.

Utrykningskjøretøy. Leilighet til leie.

...og så mye, mye mer....

Søte kaker til frokost

Grønt og rødt

Fornøyd jumbo på jakt

Firenzespir

Tortellini fra Bologna i løsvekt

Scooter på shopping

En espresso, takk

Toget suser forbi vinduet vårt, på vei til andre steder

Respekt for fotgjengeren!

2007-04-02T12:46:00.000-07:00

I Italia er ikke fotgjengeren den som prioriteres først. For å si det mildt.

Er du så heldig å treffe på et lyskryss på din glade vandring, kan du være berget av den grønne mannen som tar ansvaret for å lede deg over. Men du må være forberedt på sure miner fra bilistene som blir pålagt å stoppe. De liker ikke å vente på en ussel liten fotgjenger!

Kommer du derimot til en enkel fotgjengerovergang uten lys-signal, kan du ikke vente deg noen assistanse fra en sterk og grønn automat-mann.
Nei, her må du ta ansvaret selv hvis du vil krysse gata, for ellers kan du bli stående til det tilfeldigvis kommer en dumsnill skandinavisk turist kjørende og slipper deg over.

Gå bestemt og målbevisst ut i gata; ikke tenk på at det er en fire-felts vei, og lirk deg vei gjennom bilene som kommer i travel fart.

Velger du altså å trø ut i gata for å statuere et eksempel og stå på din fotgjenger-rett, har du likevel fortsatt ingen garanti for at bilistene stopper for deg og slipper deg trygt over gata. Helst svinger de forbi og rundt deg og farter videre. (Sånn at de er sikre på at de kommer hjem kl 16:57:09, og ikke kl 16:58:12. Det ville isåfall vært katastrofe!) "En fotgjenger i veien? Pøh, det stopper ikke meg! Jeg har det travelt!"

Og ikke bli overrasket om du blir kjeftet på av et sint bilhorn idet du forsiktig setter fotsålen ut i bilveien. Eller om den bilen som var edel nok til å stoppe for deg blir hundset av strenge bilhorn fra bilene bak.

Hev deg over det, bruk tiden godt over gata. La dem virkelig vente når de først har stoppet; da kan de like godt få stå den tiden det tar for deg å krysse gata. Smil til de trommende fingrene på rattet, den stressede røykingen og den demonstrative tråkkingen på gasspedalen. Og kjenn vindsuset i ryggen idet de akselererer bak deg det sekundet det er plass nok til dem å passere deg. Og føl de italienske glosene de spytter etter deg der de allerede har passert neste overgang uten å stoppe. God tur hjem!

Tålmodig fotgjenger venter på grønn mann...

Første geografiske nederlag, huff og huff...

2007-04-02T12:34:00.000-07:00

Lørdag dro vi på ny utflukt...

Jeg hadde sett store plakater i Bologna by om et 30 timers Teatersport-maraton som skulle være fra lørdag 31.marzo. "Perfekt!" tenkte jeg. Da får jeg sett hvordan italienerne praktiserer denne sporten (som jeg forøvrig selv også bedriver.) Det blir sikkert et kjempeshow. Perfekt lørdagsunderholdning!

Showet skulle være i Castelmaggiore, et navn jeg har sett på busser og skilt og sånn. Men da vi skulle finne ut hvilken buss som gikk dit, viste det seg at det var en halvtimes busstur med rute 98 til en slags forstad til Bologna. Greit. Det kan være fint å få sett seg litt om, uansett. Let's go!

Det lille problemet kom da det viste seg at på lørdager slutter bussene å gå fra Castelmaggiore kl 20 på kvelden. Hmmm.... Okei, greit! Vi tar sjansen likevel; vi får sett litt av showet som begynner kl 17, og så drar vi hjem og steiker lammekoteletter. Avtale!!

Vi kjøpte bussbilletter på en Tabaccheria; billetter som kostet mer fordi Castelmaggiore ligger utenfor bygrensen. Og så stilte vi oss opp for å vente på bussen. Og det måtte vi gjøre til gagns. Italienere er ikke de du bør stille klokka etter, det har vi erfart før, så et kvarter etter skjema kom bussen kravlende opp Via Marconi.
Vi jumpet på og gjorde oss klar for en liten sightseeing.

Forbi flyplassen bar det, og der går veien til Firenze... Og der er det en madrassbutikk og en bar og en hesteløpbane og en pasticcheria og en bar til og et hotell og en bilbutikk og Coop og en fotballbane og toget og enda en bar og vips! Castelmaggiore!

Vi hoppet av bussen der det føltes som sentrum, og snuste inn drabantbylukt. Hmm. Fint her. Lyst og trivelig. Lave hus. Butikker. United Colors of Benetton. Blomstrende trær. En skole og rushtrafikk. Hagenisser. Vårlukt. Og bare èn og en halv time på oss før siste buss til Bologna går! Her gjelder det å finne showet!

Vi hadde adressen, og fant veien ganske snart. Via Lirone 10. Ja, der har vi nummer 7 og nummer 9, da må 10 være på andre siden av gata... Må den ikke? Vi så noen bolighus og en stor park som hørte til den lokale barneskolen. Men ikke noe teatersportmaraton der i gården, nei...

Vi har etterhvert blitt ganske flinke, syns vi selv, å finne fram i store og mindre store utenlandske byer, både med og uten kart. Dette føltes som en helt vanlig "finne-fram-dag-uten-kart". Vi ga ikke opp!

Vi gikk forbi plassens stadion; inngjerdet og med nyslått gress, med tribune og aviskiosk utenfor. Ingen lørdagskveldkamp i dag, nei. Bare noen ungdommer på sykkel med saggebukse langt nede på lårene. Det var Via Lirone nummer 48.... Hmmm.

Vi gjorde en elegant U-sving på fortauet og endte opp ved utgangspunktet; det som burde vært nummer 10, men som var ei låst dør med et Yoga-skilt på døra og ei ringeklokke. Ikke spesielt maraton-innbydende.

Jeg understreket for Mannen at det også hadde stått "Palatenda" på reklameplakatene, og jeg hadde sett et skilt like før buss-stoppet hvor det sto Palatenda. Hva det betyr har jeg ingen aning om, men tiden begynte å bli knapp...

Vi vandret med lange steg, krysset hovedveien for andre gang, og langet ut mot rundkjøringa. Familiene i bilene på vei hjem tittet på oss der vi ruslet som bortkomne turister langs veien, med kameraet som levende bevis.

Vi passerte bensinstasjon og klesbutikk, park og skole. På høyre side åpenbarte det seg en hage hvor Askepott og de 7 dverger i plastutgave hadde fått hedersplass... Noe smakløst etter vår smak, men hei; hva betyr vel det? Vi er på jakt etter et maraton!

Ved rundkjøringa stoppet fortauet, og; nei, ikke noe skilt mot Palatenda... Hva i all verden gjør vi da? Vi kan jo ikke gå altfor langt heller, vi må jo rekke bussen hjem....

Med en sur smak i munnen bøyde vi hodene i skam for den store Geografi-guden, og innså vårt nederlag.
Vi returnerte til buss-stoppet, knipset et par dårlige oversiktsbilder fra plassen, bare for å understreke trøsten i det hele; "Vi har da vært på utflukt, iallefall...!"

Smaken i munnen søtnet noe da en italiensk bobil stoppet og ville spørre oss om veien. Jeg ristet panisk på hodet før damen i bilen rakk å åpne munnen å si "Scusa", og pekte på en annen dame som sto på buss-stoppet og kunne minne om noe lokalt. Bilen sèg sakte forbi oss og stoppet foran den lokale. Damen i bilen veivet ned ruta og spurte på spørrende italiensk; "Scusa; Palatenda?". Den lokale damen så rart på henne, ristet på hodet og trakk på skuldrene. Ingen aning. Bobilen snek seg sakte videre på leiting, og vi gikk på bussen. Slukøret. Huff.
Geografisk fiasko.

...men nå er det lammekoteletter!!

Juhuu, vi er i Castel Maggiore..!

Bici?

2007-04-02T12:22:00.000-07:00

Bici?
Alle sykler i Bologna. Ja, ikke alle, da, men veldig mange. Ikke så rart egentlig, i en by som er så flat. Det er praktisk og enkelt, og det går fortere enn å gå. Og det liker ikke italienerne. Å gå. Noen er helt sjokkerte over at jeg går til byen hjemmefra, en tur som tar ca. 35 minutter, avhengig av hvor i sentrum jeg skal. "HVA?! Går du i 40 minutter??! Gale nordmann!!"

Enda verre var det i januar og februar da jeg gikk til skolen på morgenen, til skolestart kl. 9. Da hadde italienerne akkurat fått svelget unna espressoen og en søt nutellakake, skeiset Fiat'en på plass på en parkeringsplass og tatt trappeløpet opp til klasserommet. Jeg var svett og rød i kinnene etter dagens "jepp,-vi-nordmenn-er-gode-på-søndagsturer"-innsats, og stjerneklar for ny, italiensk grammatikk.

Men altså; sykler. Bologna hadde blitt en helt annen by uten dem. På mange måter.

Men det er noe annerledes enn hjemme i Norge... Der formelig ligger vi over styret som en annen Ducati-sjåfør, med fartsbygd hjelm og så mange gir at man ikke er sikker på hva de egentlig skal brukes til. (Ja, for hva i all verdens navn er forskjellen på gir nr 14 og 15?! Og ved hvilken bakkestigning bør man egentlig bruke gir nr 19?! Hmm...) Det er kilometerteller og pulsklokke, egen sykkeldress og kroppsformet ryggsekk for best mulig komfort på sykkelsetet. Det skal være offroad, streetbikes, streetracers, citybikes, hybridsykler...you name it! Fancy schmancy skal det iallefall være! Og fram kommer vi!

...Men det gjør også bologneserne, om enn på en litt mindre fancy måte... Det er nesten som å reise noen år tilbake, eller iallefall noen sykkelår tilbake. (Og hvor langt er egentlig et sykkelår...?)

Her er det vel knapt noen gir på sykkelen i det hele tatt. De er hjemmemalte med mønster i sterke farger. Det er sykkelnett og fin ringeklokke. Det er kurv og tjukke dekk. Og sykkelsete med fjæring. Og du sitter nede med bøyde knær og har styret oppe. Og farten er tilpasset dine bøyde knær...

Disse syklene kjøper du ikke på G-Sport eller på butikker der det lukter ny dekk-gummi og sykkelolje.

Nei, en sånn sykkel får du tak i på Via Zamboni; studentgata. Helst i skumringen. Og for alt du vet var din nå nye sykkel min for to uker siden... Jepp, de "går i arv". Selges, stjeles, selges på nytt.

"Bici?" De litt småsjabby fyrene som står under buegangene kaller på deg. "Bici?" Vil du kjøpe en sykkel?

Går du på rett side av gata får du nok av tilbud om å kjøpe en brukt sykkel. Og det er ikke et ran av pengeboka, heller. For en noe eldre utgave (som jo de fleste er..) av en to-hjuling, får du bla opp mellom 10 og 15 Euro, noe som vil tilsvare rundt 100-lappen hjemme i Norge. Ikke så verst. Men for å sikre deg mot at du ser den til salgs igjen neste uke, bør du investere i en lås, som selvfølgelig koster det dobbelte av det du ga for din nye bici. Penger; sykkel; takk for handelen!

Vel, da er alt klart til at du kan trille deg gjennom Bolognas gater, med korv i kurven og vin i veska.

Jeg har ikke begitt meg ut på sykkelmarkedet, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Jeg har det helt fint med å gå.

Ikke tror jeg at jeg hadde følt meg så høy i hatten heller i den italienske trafikken. Scootere på alle bauger og kanter, sinte biler og travle busser.

Nei, takke meg til hestene. Apostlenes hester.

Blå sykkel

Mange sykler og en halv

Knallgul sykkel

Ravenna 24.mars

2007-03-26T09:53:00.000-07:00

Ravenna; Italias Kardemommeby

Så var det lørdag og tid for tur igjen.
Vi har fått en slags vane her nede i Italia, og det er å dra på tur når det blir helg. Vi pakker sekken med kamera, en genser, italiensk dizionario og ei flaske vann og strener ut i morgengryet. Det er en puls som passer meg meget bra, for da får jeg sett masse av landet.

Bologna ligger midt i alt, og er et knutepunkt for masse byer i regionene Emilia-Romagna, Veneto, Umbria og Toscana. Det gjør at det er mange interessante steder å besøke i nærheten, og det er både enkelt og billig å komme seg fram til disse stedene, ettersom tognettet er godt ubygd.

Vi opererer med en slags liste over plasser vi vil besøke. Nå står iallefall 3-4 nye steder på lista, (hemmelig foreløpig...) samt noen av de plassene vi allerede har besøkt, men som vi har lovt oss selv å komme tilbake til... Hmm...er det nok helger igjen?!

Denne dagen ble iallefall viet til en ny by på lista, som vi var blitt anbefalt av mange. Byen heter Ravenna, og kan vel kalles en kystby, selv om vi ikke så havet... Men vi kjente et snev av fjæralukt og følte dets nærvær, og det var faktisk godt!

Vi startet dagen som vi har gjort til en tradisjon; ankomme stedet, beholde hvilepulsen, finne en bar, kjøpe kaffe og kake og få en kjapp oversikt over dagens mål og gjøremål. (og for de som kjenner meg og vet at jeg vanligvis ikke drikker kaffe, så kan jeg bare si; Jeg jobber med saken! Jeg har lovt meg selv at når jeg først er i Italia Kaffe-land, så er jeg nesten nødt til å prøve meg litt fram på kaffefronten. Så jeg har til nå drukket 4 Cappuccino, (og noen Irish Coffee, men de teller liksom ikke på samme måte...!) og jeg er meget fornøyd med egen innsats!)

Vel, da jeg hadde drukket min Cappuccio (som man ofte sier som en forkortelse) var det på tide å utforske byen. Og vi ble ikke skuffet!

Min første assosiasjon til byen, som jeg ikke klarte å legge bort under hele dagen, var at dette var en italiensk utgave av Kardemommeby.
Den var annerledes enn de andre byene vi har vært i på mange måter. Ikke full av ruvende penisforlengere i form av tårn og spir og slott og kirker og domer og larmende scootere. Nei, her var det gågate, lave hus og små, stille gater. Her var det muligheter for shopping, men også frisk luft og en rolig puls. Husene var kalket/malt i lyse, duse farger og minnet om noe sørlandsidyll i hjemlandet. Rene gater i stein som var gode å gå på. Og det gjorde vi til gagns.

Vi ruslet en god og lang runde i sentrum, med kameraet på deling; fra den ene til den andre. "Se der! Dèt må jeg ta bilde av! Oj! Ta bilde av meg! Kan ikke du ta bilde av det huset der? Åå,se for et flott motiv! Kan jeg ha kameraet litt nå...?" Det er deilig å kunne bruke tiden akkurat som man selv vil, og se akkurat det man selv vil se i sitt eget tempo. Vi grøsser når vi ser store grupper med folk som vagger seg gjennom byene, med en guide fremst som prater i en mikrofon sånn at man skal være sikker på ikke å kunne slappe av og titte i den retningen man helst kunne tenke seg å titte i....
Etter noen timer med høyre og venstre tok vi en sving innom Basilica di San Vitale og Nasjonalmuseet, men vi fant ut at vi skulle spare innsiden til en annen gang. "Vi kan jo ikke svi av alt kruttet med en gang!" som vi argumenterer med til oss selv... Godt å ha et påskudd til å kunne komme tilbake!

Da magen begynte å si fra, fant vi en liten kafe hvor vi ga den litt brødmat og litt Vino Rosso. Det vet vi at den liker; vi er utspekulerte sånn sett, så da visste vi at vi var sikret noen timer ro og fred....

Vi kjente at vi var fornøyd med dagens utbytte av opplevelser og nye inntrykk, og sprang på to-etasjes-toget til Bologna. (en fascinerende greie som suser forbi vinduet vårt flere ganger om dagen) Og jammen kjørte vi ikke forbi Hjemme og vinket til et mørkt vindu!

Da er det bare å la Ravenna synke inn, og la neste ukes reisemål sive inn.... :-)
Buon giorno!

Tøffe gutter!

2007-03-20T14:50:00.000-07:00

Under en lørdagsdemonstrasjon i Bologna gikk det forsåvidt rolig for seg, men gutta var likevel klar langs ruta.

Disse passet på i mitt nabolag, og jeg følte meg veldig trygg og ivaretatt. Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer.....!!

...og folket følger med...

Andiamo a Firenze!

2007-03-20T14:24:00.000-07:00

Andiamo a Firenze, 16.Marzo

Bologna ligger èn times togtur fra Firenze, en by som er et "must" å besøke hvis du er i Italia. Derfor fant vi ut at vi skulle bruke fredagen til en dagstur til Firenze. (...og bare det å kunne bruke en fredag midt i mars til å ta seg en sånn tur var verdt hele turen! Kanskje derfor det ble så bra?!)
Vi var forberedt på en turistmaurtue i forhold til Bologna, som ikke er den største turistmagneten.
Vi gikk ut hjemmefra i Via Carlotta Marchionni kl. 8.30, og tok bussen til Sentralstasjonen. Derfra tok vi InterCity-toget mot Roma, og hoppet av i Firenze etter en time. Da var vi i Toscana, og man ser nokså lett forskjell på landskapet fra Emilia-Romagna, hvor vi for tiden oppholder oss. Toscana med sine åser og grønnkledde enger og små skoger. Idyllisk!
Vi tok en italiensk frokost, med kaffe og søte kaker, før vi hoppet videre på en buss mot sentrum. Den slapp oss av på Piazzale Michelangelo, hvor en kopi av David-statuen står, og hvor du får en flott panoramautsikt over Firenze. Her nøt vi synet av japanske turister som, tradisjonen tro, var mer opptatt av å få tatt bilder fra alle posisjoner enn å faktisk SE seg om. Vi gikk videre til Chiesa Miniato al Monte, som har en enorm kirkegård, som både var fascinerende og ubehagelig...
Vi ruslet oss ned mot byen og fant en koselig Osteria hvor vi spiste en lunsjbuffet og et par glass rødvin.
Deretter gikk turen over Ponte Vecchio; den gamle broen, som er full av gullsmedbutikker. Derfra vandret vi gjennom byen, til Galleria dell`Accademia, hvor den originale David-statuen av Michelangelo står. ...Og en drøss andre fantastiske kunstverk av andre kunstnere.
Herfra gikk turen til Duomo, som vi tok en rundtur inni. Den ruver der den står midt i byen, og er et fantastisk byggverk! Men vi syns den var mer imponerende på utsiden enn på innsiden... Italia er full av flotte og utsmykkede kirker og domer, men denne var altså ikke den som har imponert meg mest. Men den hadde et desto flottere ytre...
Vi har en slags besettelse når vi kommer til nye plasser... Det er nemlig å komme seg opp. Opp der man får overblikk og oversikt over byen. Det bør helst være i det høyeste tårnet... Vi besluttet derfor ganske kontant at vi skulle bestige Campanile; tårnet som hører til Duomo. Det er 84,7 meter høyt, og for å nå toppen må du klatre 414 trappetrinn. Vi gikk på med godt mot, og nådde toppen noe kortpustet og røde... Der fikk vi betaling for strevet, og nøt solen og utsikten og foreviget synet i alle mulige varianter. En tanke mer skjelven i lårene tok vi oss ned til bakkenivå, og langet ut mot togstasjonen. Vi sikret oss billetter hjem til Bologna, tok en ekte italiensk is og en brus for hals og gane, og satte nesen på toget hjemover, noen fregner og mange opplevelser rikere! Og med en klar tanke; vi SKAL tilbake hit! Og da kan det muligens være større muligheter for noe shopping...... :-)

Toskansk landskap

Bymuren og nydelig landskap

David på Piazzale Michelangelo

Firenze sett fra tårnet ved Duomo

Man blir liten...

Opp dit skal vi...

Ja, man blir virkelig liten....

Den originale David av Michelangelo

Herkules mot Kentauren

Statue på kirkegård...

Kirkeutsmykninger

Japanere på tur...

Levende statue...

Hustak i Firenze

DOLCE!

2007-03-12T14:10:00.000-07:00

Italienerne er glade i søtsaker. Det finnes kakerier overalt, vi har en i nabolaget. Der selger de kaker. Og vin. Og kaffe. Ikke et lite brød eller litt melk. Kaker. Søte saker.

Og det får du overalt. Det er det italienerne starter dagen sin med. En espresso og ei kake. Med Nutella. (eller Nugatti som det ville vært i Norge...)

De har sågar en egen Nutelleria i Bologna. Jeg har ikke vært der enda, og har heller ingen intensjon om å titte innom... Der selger de nemlig pizza med Nutella... Ja, jeg er svært glad i sjokolade, og hadde nok fått problemer hvis jeg måtte være uten sjokolade en uke. Men Nutella på pizza?! Nei takk!

Nutelleria i Bologna. En fest for de søte ganer.

Pizza og baguett med Nutella... nam nam.

Hverdagssyn

2007-03-12T14:00:00.000-07:00

Blomster i et badekar i en bakgårdEn rolig fredag ettermiddag på Piazza Maggiore, med musikk i bakgrunnen, lesestoff, sol, kanskje en is...
Jomfru Maria i en bakgård
Italiensk tagging handler om det samme som ellers i verden...
Utsmykning fra en kirke vi "ramlet over" i en liten bakgate

Bolognagater

2007-03-12T13:55:00.000-07:00

Via Zamboni i januar. Dette er studentgata. Her er mange av Universitetets fakultet, og her henger studentene. Her er det puber og barer og folk og mat og bøker og øl.
Via Zamboni
Blomst i vinduet
Balkong

...og mer gateliv...

2007-03-12T13:50:00.000-07:00

På vei opp til San Luca
Via San Vitale og tårnet i det fjerne. Dette er "vår" gate til sentrum.

Mer gatelangsliv!

2007-03-12T13:44:00.000-07:00

Jeg er som tidligere sagt svært glad i gater. Helst skal de være små og trange og lukte hvitløk. Men de store gatene kan også være sjarmerende. Jeg må vise et utvalg gatelangsbilder for dere.

I Bologna er det slike bueganger over hele byen. Det er både praktisk og fint.
Bymuren, som ikke er helt intakt, men som en gang gikk rundt hele den indre delen av sentrum, den historiske delen.
Gate
Gate
...og enda en gate

Noen smakebiter fra Venezia 17.februar

2007-03-12T13:37:00.000-07:00

Vi dro til Venezia den 17.februar. Det er 2 timer med tog fra Bologna, og ikke dyrt i det hele tatt. Venezia er kjent for sine kanaler og gondoler; og karnevalet, som varer noen uker i februar hvert år. Vi kom siste helgen, og gikk en dag i kø i byen uten biler. En nydelig by, fantastiske kostymer og deilig atmosfære. Vi skal tilbake!! :-) Gondoler i Venezia. Et kjent syn.

Kanaler over hele byen
Kirka på Piazza San Marco
Kostymene bruker de ett års tid på å sy. Det er kunst!!

Opp i tårnet!

2007-03-05T12:32:00.000-08:00

Endelig kom den smogfrie dagen med klar sikt og sol og varme i lufta. Vi hadde sovet godt og var klare for en liten kraftanstrengelse; nemlig å klatre 98 meter rett opp i det største tårnet i Bologna. Vi er glade i utsikt og overblikk, så opp bar det!

Tårnene sett nede fra bakken. Det er et stykke opp... Opp, opp, opp...

Mannen går inn med skrekkblandet fryd.

Tårnet er ikke så stort inni... Og det er trapper. Her er det bare å komme igang!

Tretrapper... Hmm, vil de holde?

...er det langt igjen...?

JAA!! Vi kom oss opp! Og for en utsikt!! Til venstre Via San Vitale; gata som går i hjemover-retning. Til høyre Strada Maggiore, hvor bussen kjører. Og langt baki der; hjemme!!

Det lille tårnet sett fra det store tårnet. Og en liten buss der nede som kravler seg framover mellom tårnene. Og lilletårnet er skjevt.

Vi er her; endelig!!

Piazza Maggiore sett fra tårnet.

...og så bar det nedover... Litt skjelven i beina. Men så fornøyd!!

Og da har man virkelig fortjent en ekte italiensk is i sola!! Nammmm, så godt!! Livet er ikke så verst innimellom! :-)

Livet hjemme

2007-03-05T12:11:00.000-08:00

Vi er hjemme også innimellom. Og der har vi det fint. Vi har både port og postkasse og en nabohund som lager masse lyd og duer utenfor vinduet og togskinner 100 meter fra balkongen og gamle damer i oppgangen som vasker klær og firfirsler som har det travelt og kildesortering som folk driter i og en bar med virkelige stamgjester og et kakeri og ei katt som ikke er helt fornøyd og ... Vel, vi bor.

Slik bor vi:

Vi har stua. Og lysekrona!

Noen dager er vi ikke i humør til å lage middag. Da bestiller vi pizza! Og får brus med gratis på kjøpet. Gjett om det blir suksess!!

Noen dager må man studere. Da kan de som innehar stua med balkongen sitte i småskoene og ermeløst og lese fag i februar. I sola.

Søndagsmiddag. Mannen har kokt kjøttsuppe til alle som bor samt deres respektive. Riktig så trivelig!

DUCATI

2007-03-05T11:57:00.000-08:00

13. februar var jeg på ekskursjon med andre elever fra språkskolen Cultura Italiana her i Bologna.
Vi dro til Bolognas sølvsmykke; nemlig fabrikken der de lager motorsykkelen Ducati.
Ettersom jeg da enda ikke var blitt 100 % stødig i italiensk, kan jeg desverre ikke gjenfortelle noe av det guiden fortalte oss... Kanskje også fordi motorsykler ikke er min største lidenskap... Men jeg kan skryte av at jeg har vandret rundt inne i fabrikken, sett arbeiderne skru sammen splitter nye Ducati'er, teste farta og bremsene, trille rundt på knallrøde sykler, løfte sylindre...
Vi var også på museet der det er utstilt masse sykler fra gamle tider og fram til i dag. Det luktet ikke svidd der, men jeg tror det klødde i gassearmen hos noen under rundturen... (Heter det gassearmen??)
Vel, uansett; alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Jeg poserer foran sykkelen fra 1947. Det har vært en viss utvikling siden da...

2006-modellen

Jaaa... Jeg går en lys tid i møte som motorsykkelbabe...

Gatelangs

2007-03-05T11:36:00.000-08:00

Jeg liker små, trange gater med begrenset lys og lite biler. I Italia og i Bologna kan du finne sånne gater. Og der liker jeg å rusle. Og spesielt når jeg har kameraet med meg.

Fin stemning. Avslappet. Hjemmekoselig. Vanlige lyder. Radio. Vaskemiddel-lukt og hvitløk. Rennende vann. En katt i vinduet. Blomster som gror. Støv som faller og blir tørket bort. Lekselesing. Avis som må blas i. Strikkepinner...

AH!! Gateliv!

Fra Via San Vitale

Fra Via Santo Stefano

Et vindu i Ferrara

Trattoria i Ferrara

Husfasade i Bologna

Vår, definitivt!!

2007-03-05T11:09:00.000-08:00

Et lite tre i en hage med nydelige blomster som lukter...

I Giardini Margherita 24.februar. Her er det joggere, middels gode rollerbladere, familier, kjærestepar, gjøglere, nordmenn...

Mannen nyter en februardag med avis i parken.

Hage i nabolage`

En liten, glad, gul og nysgjerrig vårblomst ville absolutt bli tatt bilde av...

Nå tror jeg definitivt våren har kommet til Bologna. Blomstene spretter fram overalt, firfislene vandrer på murene, og ikke minst; det er 18 grader... Noe som i Tromsø ville vært en god sommerdag i juni er en medium god marsdag i Italia. Og italienerne kler seg! Her går det i lue og skjerf og lange boblekåper...i 18 grader! Vi svetter oss fram til byen i T-skjorte. Hvordan i all verden skal vi klare sommeren?? :-)

Halloween...?!

2007-02-22T08:37:00.000-08:00

Hurra for Halloween!!!

...eller Valentines eller Fastelaven eller hva det nå er.....

Soldag på Piazza Maggiore

2007-02-22T08:35:00.000-08:00

Å bare stå og se og spise is og kjenne sola i ansiktet og prøve seg på små, lette, italienske setninger....Det er greit tidsfordriv, det! :-)

Tobias i tårnet...?

2007-02-22T08:28:00.000-08:00

Tror ikke det bor en Tobias der oppe, men det går iallefall an å gå helt til toppen og se utover byen. Det sies også at hvis du er student og sliter deg opp alle trappetrinnene til toppen, så kommer du til å stryke på eksamen.... Ikke noe godt tegn for oss studenter...

Vi har ikke vært der enda; vi venter på en smog-fri dag uten ryggsekk, med godt med fiber og karbohydrater innabords før vi våger oss opp der. Men opp skal vi!!

Å starte en blogg...

2007-02-22T08:25:00.000-08:00

Å starte en blogg...
Jeg har omsider fått laget meg min egen blogg. Det er nesten som med mobiltelefonen for min del. Eller som med Titanic eller Sudoku. "Mer enn elleve". Et uttrykk jeg ofte benytter meg av. Jeg har en slags innebygd aversjon mot ting som mer enn elleve gjør. Rart, ja, men uovervinnelig for min del. Og helt greit.
Da alle gikk både to og tre ganger på Fokus for å se Titanic og gråte sine tapre, romantiske tårer, sa det stopp for meg. Jeg kunne ikke gjøre det alle andre gjorde; kunne ikke gå i Titanic-stim. Det førte til at jeg så Titanic for første gang våren 2006... (10 år etter...?)
Eller mobiltelefonen. Som jeg, ifølge mine prinsipper, måtte klare meg uten, fram til jeg flyttet til Færøyene og etterhvert begynte å føle et visst behov for å kunne kommunisere med omverdenen. Og; ja, jeg innrømmer gjerne at jeg fort ble "avhengig" av den, men ikke verre enn at jeg fortsatt har "pensjonist-telefonen" jeg kjøpte for tre år siden, uten verken kamera eller wrap eller polynesiske ringetoner, eller hva det heter...

Jaja, poenget er at jeg har hatt det litt på samme måte med bloggen...
For det første: hva i all verden skal jeg skrive der, som andre kunne tenke seg å lese??
Og for det andre; det er iallefall minst femten-seksten andre som skriver blogg; kan jeg vike fra mine prinsipper?!
Vel, svaret ble etter vært at jeg skal prøve. Prøve å vike fra mine prinsipper (og kanskje snart bli avhengig av å blogge?) og se om jeg kan lire av meg noe som andre kan ha glede av å lese. Og ikke minst; ettersom mitt midlertidige hjemsted er Italia, så kan jo bloggen fungere som et album for de som sitter hjemme i kalde nord...
Jeg har ingen tro på en lysende framtid som stor, norsk bloggpoet, men det får bli som det blir.
Så; hva gjør jeg nå? Hva skal jeg satse på? Dagbok? Album? Vitser? Essays? Oppskrifter?? Nei, jeg tror det får komme det som kommer. Og så får det komme litt etter litt. Når jeg har tid og vil lette på hjertet. Eller trykket. Eller noe sånn. Men oppskrifter tror jeg seriøst ikke du vil finne her. Bare sånn for å ha sagt det.

Vel, da får både jeg og du ha hjertelig velkommen til denne nye "Mer enn elleve"-bloggen...
I'll be back.........

Første lille blogg...

2007-02-21T12:20:00.000-08:00

En kjapp liten bloggtekst, ettersom jeg bare har nøyaktig....6 minutter igjen på internet...
Har det bra i Italia!!
Skal prøve å oppdatere denne innimellom!
Vi kaukes!