Første geografiske nederlag, huff og huff...

Lørdag dro vi på ny utflukt...

Jeg hadde sett store plakater i Bologna by om et 30 timers Teatersport-maraton som skulle være fra lørdag 31.marzo. "Perfekt!" tenkte jeg. Da får jeg sett hvordan italienerne praktiserer denne sporten (som jeg forøvrig selv også bedriver.) Det blir sikkert et kjempeshow. Perfekt lørdagsunderholdning!

Showet skulle være i Castelmaggiore, et navn jeg har sett på busser og skilt og sånn. Men da vi skulle finne ut hvilken buss som gikk dit, viste det seg at det var en halvtimes busstur med rute 98 til en slags forstad til Bologna. Greit. Det kan være fint å få sett seg litt om, uansett. Let's go!

Det lille problemet kom da det viste seg at på lørdager slutter bussene å gå fra Castelmaggiore kl 20 på kvelden. Hmmm.... Okei, greit! Vi tar sjansen likevel; vi får sett litt av showet som begynner kl 17, og så drar vi hjem og steiker lammekoteletter. Avtale!!

Vi kjøpte bussbilletter på en Tabaccheria; billetter som kostet mer fordi Castelmaggiore ligger utenfor bygrensen. Og så stilte vi oss opp for å vente på bussen. Og det måtte vi gjøre til gagns. Italienere er ikke de du bør stille klokka etter, det har vi erfart før, så et kvarter etter skjema kom bussen kravlende opp Via Marconi.
Vi jumpet på og gjorde oss klar for en liten sightseeing.

Forbi flyplassen bar det, og der går veien til Firenze... Og der er det en madrassbutikk og en bar og en hesteløpbane og en pasticcheria og en bar til og et hotell og en bilbutikk og Coop og en fotballbane og toget og enda en bar og vips! Castelmaggiore!

Vi hoppet av bussen der det føltes som sentrum, og snuste inn drabantbylukt. Hmm. Fint her. Lyst og trivelig. Lave hus. Butikker. United Colors of Benetton. Blomstrende trær. En skole og rushtrafikk. Hagenisser. Vårlukt. Og bare èn og en halv time på oss før siste buss til Bologna går! Her gjelder det å finne showet!

Vi hadde adressen, og fant veien ganske snart. Via Lirone 10. Ja, der har vi nummer 7 og nummer 9, da må 10 være på andre siden av gata... Må den ikke? Vi så noen bolighus og en stor park som hørte til den lokale barneskolen. Men ikke noe teatersportmaraton der i gården, nei...

Vi har etterhvert blitt ganske flinke, syns vi selv, å finne fram i store og mindre store utenlandske byer, både med og uten kart. Dette føltes som en helt vanlig "finne-fram-dag-uten-kart". Vi ga ikke opp!

Vi gikk forbi plassens stadion; inngjerdet og med nyslått gress, med tribune og aviskiosk utenfor. Ingen lørdagskveldkamp i dag, nei. Bare noen ungdommer på sykkel med saggebukse langt nede på lårene. Det var Via Lirone nummer 48.... Hmmm.

Vi gjorde en elegant U-sving på fortauet og endte opp ved utgangspunktet; det som burde vært nummer 10, men som var ei låst dør med et Yoga-skilt på døra og ei ringeklokke. Ikke spesielt maraton-innbydende.

Jeg understreket for Mannen at det også hadde stått "Palatenda" på reklameplakatene, og jeg hadde sett et skilt like før buss-stoppet hvor det sto Palatenda. Hva det betyr har jeg ingen aning om, men tiden begynte å bli knapp...

Vi vandret med lange steg, krysset hovedveien for andre gang, og langet ut mot rundkjøringa. Familiene i bilene på vei hjem tittet på oss der vi ruslet som bortkomne turister langs veien, med kameraet som levende bevis.

Vi passerte bensinstasjon og klesbutikk, park og skole. På høyre side åpenbarte det seg en hage hvor Askepott og de 7 dverger i plastutgave hadde fått hedersplass... Noe smakløst etter vår smak, men hei; hva betyr vel det? Vi er på jakt etter et maraton!

Ved rundkjøringa stoppet fortauet, og; nei, ikke noe skilt mot Palatenda... Hva i all verden gjør vi da? Vi kan jo ikke gå altfor langt heller, vi må jo rekke bussen hjem....

Med en sur smak i munnen bøyde vi hodene i skam for den store Geografi-guden, og innså vårt nederlag.
Vi returnerte til buss-stoppet, knipset et par dårlige oversiktsbilder fra plassen, bare for å understreke trøsten i det hele; "Vi har da vært på utflukt, iallefall...!"

Smaken i munnen søtnet noe da en italiensk bobil stoppet og ville spørre oss om veien. Jeg ristet panisk på hodet før damen i bilen rakk å åpne munnen å si "Scusa", og pekte på en annen dame som sto på buss-stoppet og kunne minne om noe lokalt. Bilen sèg sakte forbi oss og stoppet foran den lokale. Damen i bilen veivet ned ruta og spurte på spørrende italiensk; "Scusa; Palatenda?". Den lokale damen så rart på henne, ristet på hodet og trakk på skuldrene. Ingen aning. Bobilen snek seg sakte videre på leiting, og vi gikk på bussen. Slukøret. Huff.
Geografisk fiasko.


...men nå er det lammekoteletter!!


Juhuu, vi er i Castel Maggiore..!