Bici?

Bici?
Alle sykler i Bologna. Ja, ikke alle, da, men veldig mange. Ikke så rart egentlig, i en by som er så flat. Det er praktisk og enkelt, og det går fortere enn å gå. Og det liker ikke italienerne. Å gå. Noen er helt sjokkerte over at jeg går til byen hjemmefra, en tur som tar ca. 35 minutter, avhengig av hvor i sentrum jeg skal. "HVA?! Går du i 40 minutter??! Gale nordmann!!"

Enda verre var det i januar og februar da jeg gikk til skolen på morgenen, til skolestart kl. 9. Da hadde italienerne akkurat fått svelget unna espressoen og en søt nutellakake, skeiset Fiat'en på plass på en parkeringsplass og tatt trappeløpet opp til klasserommet. Jeg var svett og rød i kinnene etter dagens "jepp,-vi-nordmenn-er-gode-på-søndagsturer"-innsats, og stjerneklar for ny, italiensk grammatikk.


Men altså; sykler. Bologna hadde blitt en helt annen by uten dem. På mange måter.

Men det er noe annerledes enn hjemme i Norge... Der formelig ligger vi over styret som en annen Ducati-sjåfør, med fartsbygd hjelm og så mange gir at man ikke er sikker på hva de egentlig skal brukes til. (Ja, for hva i all verdens navn er forskjellen på gir nr 14 og 15?! Og ved hvilken bakkestigning bør man egentlig bruke gir nr 19?! Hmm...) Det er kilometerteller og pulsklokke, egen sykkeldress og kroppsformet ryggsekk for best mulig komfort på sykkelsetet. Det skal være offroad, streetbikes, streetracers, citybikes, hybridsykler...you name it! Fancy schmancy skal det iallefall være! Og fram kommer vi!

...Men det gjør også bologneserne, om enn på en litt mindre fancy måte... Det er nesten som å reise noen år tilbake, eller iallefall noen sykkelår tilbake. (Og hvor langt er egentlig et sykkelår...?)

Her er det vel knapt noen gir på sykkelen i det hele tatt. De er hjemmemalte med mønster i sterke farger. Det er sykkelnett og fin ringeklokke. Det er kurv og tjukke dekk. Og sykkelsete med fjæring. Og du sitter nede med bøyde knær og har styret oppe. Og farten er tilpasset dine bøyde knær...

Disse syklene kjøper du ikke på G-Sport eller på butikker der det lukter ny dekk-gummi og sykkelolje.

Nei, en sånn sykkel får du tak i på Via Zamboni; studentgata. Helst i skumringen. Og for alt du vet var din nå nye sykkel min for to uker siden... Jepp, de "går i arv". Selges, stjeles, selges på nytt.


"Bici?" De litt småsjabby fyrene som står under buegangene kaller på deg. "Bici?" Vil du kjøpe en sykkel?

Går du på rett side av gata får du nok av tilbud om å kjøpe en brukt sykkel. Og det er ikke et ran av pengeboka, heller. For en noe eldre utgave (som jo de fleste er..) av en to-hjuling, får du bla opp mellom 10 og 15 Euro, noe som vil tilsvare rundt 100-lappen hjemme i Norge. Ikke så verst. Men for å sikre deg mot at du ser den til salgs igjen neste uke, bør du investere i en lås, som selvfølgelig koster det dobbelte av det du ga for din nye bici. Penger; sykkel; takk for handelen!

Vel, da er alt klart til at du kan trille deg gjennom Bolognas gater, med korv i kurven og vin i veska.

Jeg har ikke begitt meg ut på sykkelmarkedet, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Jeg har det helt fint med å gå.

Ikke tror jeg at jeg hadde følt meg så høy i hatten heller i den italienske trafikken. Scootere på alle bauger og kanter, sinte biler og travle busser.

Nei, takke meg til hestene. Apostlenes hester.

Blå sykkel

Mange sykler og en halv

Knallgul sykkel