Ja, hva har vi gjort i det siste da...?
17.mai kom plutselig til Bologna også, men ikke med 8 grader og stiv kuling, som visse andre plasser...
Vi var i seiersrus etter at TIL slo Lillestrøm 16.mai, og startet dagen med å rope "Hurra!" til et stille hus.
Deretter satte vi oss ved skrivepulten vår på rommet og startet første time med å tegne norske flagg og andre patriotiske meldinger i rødt, hvitt og blått... Disse hengte vi opp rundt i huset, slik at vi fikk spredt det norske budskap. (Noe som hadde falt drastisk i respekt dagen før da italieneren i huset innså at vi ikke er en del av EU...)
Hurra for 17.mai!
Vi gikk en tur på Bar og bestilte cappuccino og søt kake, og inntok dette med stor glede.
På kvelden fikk vi celebert besøk av selveste huseieren med advokater, og vi hadde det riktig så trivelig der vi snakket om løst og fast, låser og pakkesker, gale italienere og kontraktsbrudd... Litt kake fikk vi spist, og så bar det ut på bar. (!)
Il Cortile Cafè i Via Nazario Sauro er blitt en god, glad venn, og dit gikk vi med bestemte skritt. Og så glade vi ble da det viste seg at det var Tony Farina med band som spilte akkurat på nasjonaldagen!!! Han hadde vi hørt før på Cortile (som betyr `bakgård` på italiensk); en italiener som sang glade sanger på spansk. Med cowboyhatt og fancy dress, og noen halvdårlige dansetrinn og noen halvbra engelske strofer, men sjarm til tusen og en stemme som holdt i massevis. Han vinket til oss der vi entret lokalet, og tok oss i hånda og sa "Nice to see you again!". Vi var klare for spansk og italiensk amore og glade rytmer, og bestilte ei flaske rødvin. Og gjett om man blir tatt av de glade rytmene og Tonys sjarm!!
Jeg gikk inn i en spansk rytmekoma, og forlangte å få spille på maracasen til trommisen i ren glede og "Hurra for 17.mai" og "Oj, så godt det var med rødvin!"-rus!
Da vi vurderte om vi skulle bestille ei flaske rødvin til, spurte Mannen vår blide servitør; "When do you close?", ettersom han tenkte at vi kanskje ikke fikk drukket den opp før slåen gikk for. "It depends" svarer hun, like blid, "how much you drink". Vi tar ei flaske til! sa vi bestemt i kor til hverandre!
Og der ble vi sittende, med Tony og bandet som gjester. Vi ble servert norsk akevitt, gratis, av eieren selv; en stor mann som grabbet gitaren etter at bandet var ferdig, og dro den ene spanske låta etter den andre. Han ville ikke helt gi slipp på kvelden!
"Ciao, ragazzi! Grazie!" "Ciao, ciao!" ropte vi da vi forlot en gang utpå natta, fornøyde og glade, med rytmer i blodet og glade italienere på netthinna. AH, for en 17.mai!! :-)
Og så var det tid for ekte, italiensk fotballkamp i Bologna. Kanskje ikke den mest spennende kampen; Bologna mot Brescia; en by ikke så langt fra Milano. Men like fullt italiensk fotball. Bologna ligger i serie B, og lå godt an i vinter, men har tapt litt for mange poeng, og har ikke sjanse til å ta igjen Juventus, som nå er mestere. Bologna kunne hatt sjans til å spille om play-off, men det krever litt mer enn det vi så på lørdag.... For å si det med en gang; de imponerte ikke.
Vi var mer imponert over alt annet enn spillet.
For eksempel den hyggelige, eldre mannen vi traff på bussen. Han kom inn med en luftmadrass på størrelse med et lite sitteunderlag. Ut fra det dro jeg slutninga at han skulle på fotballkamp. Ettersom vi var litt usikre på hvor vi skulle gå av bussen, spurte jeg forsiktig; "Scusa, vai a partita di calcio?" (Unnskyld, skal du på fotballkamp?) "Sì" nikket han bekreftende, og dermed var vi reddet. Han geleidet oss fram til stadion, viste oss hvor vi kjøpte billetter til Bologna-svingen og vinket "Ciao" da vi skiltes ved inngangen.
Imponert var vi også av sikkerhetsopplegget rundt stadion. To ganger måtte vi vise legitimasjon; i luka der vi kjøpte billettene, (helst ville de ha passet mitt), og i køordningen før vi lirket oss gjennom portene og stemplet billettene.
Stadion, med San Luca og Il Portico di San Luca i bakgrunnen. Nederst; Brescia's supportere...
Desverre var det nok ikke i nærheten av engang halvfullt på tribunen denne dagen. Italienerne har nok mistet litt trua på gutan sine, eller "Forza Ragazzi!" som de ropte underveis i kampen, noe jeg valgte å oversette til TIL-hengernes vakre rop; "Gutan våres!"
Brescia-tilhengerne var en høylydt gjeng på rundt hundre, som hadde fått den ene svingen helt for seg selv. Det så noe tomt ut der, ja... Men de kunne lage lyd, og det fikk de betalt for...
Kampen bølget litt fram og tilbake, med elendig utnyttelse av enhver dødball av Bologna. Planløst og lite giftig. Brescia virket noe roligere, og klarte å utnytte en sjanse og en glimrende reaksjonsredning av Bolognas keeper, og så sto det plutselig 0-1. Huff.
Og bedre ble det ikke. Først fikk Bologna ett rødt kort. Så var dommeren litt ute på isen og vaklet, og fikk hele Bolognasvingen mot seg. De var ikke spesielt fornøyde, og ropte "Fuori! Fuori!" (Ut! Ut!) Endelig begynte det å ligne på italiensk temperament! Bare synd det ikke var i positiv forstand nede på banen...
Engasjert Bologna-supporter
Plutselig ble det stopp i spillet, dresskledte menn stormet banen, diskuterte med dommeren, svingen ropte, spillerne kranglet og drakk vann, og to småforvirrede nordmenn øverst på tribunen skjønte ikke helt hva som foregikk...
Spillet fortsatte, og vips! så kom Bolognas andre røde kort... Den lille "rossoblu" fikk nok som fortjent; han hadde terget Brescia-spilleren gjennom hele kampen, og måtte til slutt forlate banen. Til vill jubel fra Bologna-svingen.
Kampen endte til slutt 0-1, og gjestene var nok godt fornøyde. Vi var fornøyde med opplevelsen, men skuffet over hva "Rossoblu" hadde prestert ute på banen. De hadde ikke hatt sjans mot Gutan våres! Ea Ty!!
Etter kampen dro vi til sentrum, og tok en aperitivo. Det er en av de mest geniale tingene som jeg vil huske Bologna for. Du går på en kafe/bar, og bestiller et glass vin eller øl eller spritz eller hva du helst drikker. Og så får du nafsemat på kjøpet!
Når det nærmer seg kvelden setter alle barer med respekt for seg selv fram fat med fingermat. Det kan være oliven, gulrot, smørbrød, peanøtter, potetgull, fisk, pølse, tomater, reker, kjeks...you name it. Kvaliteten varierer noe. Noen plasser legger de hele sjela si i aperitivoen, og du kan nafse til du blir mett. Andre plasser er det bare litt nøtter og potetgull. Det gjelder å finne den rette plassen! Og vi har funnet noen favoritter... Nam! Du betaler for det du har drukket, og kan nafse fritt. En genistrek!
Aperitivo 12 GradiVi tok først for oss av aperitivoen på 12 Gradi; en Wine bar & store på Via Santo Stefano, ei koselig gate. Der satt vi ute på gata og så på folk og ble sett på av folk. Deretter dumpet vi ned på DE&CO Cafè, vår lokale kafe, en gjennomført plass med sval luft og gode sofaer og røde puter og stearinlys.... Der ble det etterhvert fullt og god stemning.
Skummel kaffedrikk....slurp!Etter litt godt å drikke, blant annet en kaffedrikk som smakte himmelsk..., ruslet vi oss hjem, lo litt av galehuset vi bor i sammen med vår italienske samboer, før vi tok kvelden.
Vel, det er siste dagers aktiviteter, og muligens blir det en svipptur til stranden i Rimini i nærmeste framtid...
Forza Bologna...!
Nessun commento:
Posta un commento