Endelig kom jeg meg på museum!
Jeg har tenkt på det siden vi kom i januar, men først nå "fikk jeg tid". Rart egentlig. Jeg er ikke akkurat fullt opptatt om dagene, men likevel har det ikke blitt til at jeg har prioritert akkurat det, selv om jeg lenge har hatt lyst.
Jeg vandret meg en tur til byen i solsteken og 27 grader, og da er det egentlig ikke så mye man klarer å gjøre.
I Bologna er vi velsignet med bueganger. De kan gjøre byen ganske mørk, men de har fantastiske funksjoner. På vinteren kan man gå tørrskodd når det regner eller snør (noe det ikke har gjort i år. Merkelig!), og på sommeren stenger de ute noe av varmen og lager masse skygge som det er deilig å oppholde seg i.
Denne dagen jobbet jeg meg iallefall opp mot byen og inn under buegangene, mens svetten piplet i ei skandinavisk panne... Jeg skulle på museum! I Strada Maggiore har de et musikkmuseum; "Museo internazionale della Musica", og dit fant jeg veien. Ah! En avkjølet og pollenfri sone! Perfekt! Et nydelig bygg med flotte malerier på veggene var det første jeg la merke til, og det var ikke selve utstillingen. Hele Bologna er jo forsåvidt et museum hvis man vil se sånn på det...
I Sal 1 satt en mann i 60-årene med briller og avis og passet på. Han fulgte meg der jeg ruslet mellom montrene og knipset bilder. "Tar hun noe? Hun bruker vel ikke blitz? Hvor er hun fra? Hvorfor er hun interessert i musikkmuseumet vårt?" Jeg følte blikket i ryggen der jeg spankulerte mellom pianoer fra Venezia på 1400-tallet. I neste sal er det en dame på alder med mannen som overtar overvåkningen. Et lite smil gir hun meg, ellers holder hun det stille slik at jeg får konsentrere meg om utstillingen.
Så kommer to skoleklasser med 10-åringer ramlende inn. De er på guidet tur med en høyrøstet mann som etter utseendet å dømme hører hjemme på museumet... Ungene er veloppdragne og hysjer på hverandre når mannen forteller. De får også klar beskjed om å være stille og vise respekt for andre folk, og dermed er 40 øyne rettet mot meg. Vips skjønner jeg at jeg er den andre de skal ha respekt for, og jeg smiler et "Hehe, neida, det er ikke så farlig. De er så søte, så"-smil. Jeg vet ikke om det går helt hjem...
Jeg passer på å ikke være i samme sal som 10-åringene, og rusler stillferdig mellom salene og titter på instrumenter helt fra 1400-tallet og frem til 1800-tallet. Flotte fioliner, en en-strengs-bass, en fantastisk trombone som Mannen hjemme kunne drept for, pianoer og notehefter, klarinetter og oboer, horn og fløyter. Visst kunne de lage instrumenter før Casio-keyboardet!
Ungene springer rundt på vanlig museumsvis og løser gruppeoppgaver; hvor mye har vi fått med oss av det han sa?
Jeg går ned i første etasje der de har en sal med ei ny lydutstilling. Vips! der var mannen fra Sal 1 igjen. Han spretter opp og følger meg med øynene, og viser vei inn i det lille rommet. Ojojoj, for noe rart. Små installasjoner som henger fra taket og lager rare lyder... Ny, moderne kunst? Jeg hever øyenbrynene, og ser i øyekroken at mannen står i døråpninga og følger med meg. Jeg går ut, ikke altfor imponert og sier "Hmm..strani.." noe som skulle bety noe så enkelt som "hmm..merkelig..." Han buser ut i et "Ja! Kanskje ikke så mye å få med seg egentlig!" Så ler vi litt til hverandre, og jeg forlater det rolige museumslivet.
Jeg vandrer stille ut, setter meg på en fortauskafe og tar en Cola og en ferskpresset fruktdrikk med ananas, appelsin, eple og jordbær. Jeg kjenner at jeg er ganske så fornøyd, og går mot markedet for å titte på billige sko og annet dill. Ah! Frister til gjentakelse! :-)
0 commenti:
Posta un commento